Er det for mye forlangt?

Jeg veit med ganske stor sikkerhet at det ikke er praktisk mulig å se igjennom meg. Det lar seg ganske enkelt IKKE gjøra. Jeg er relativt massiv har jeg inntrykk av. Jeg har et speilbilde, og jeg har en oppfatning av at mennesker faktisk ser meg. I de aller fleste tilfeller opplever jeg at mennesker jeg smiler til og hilser på, responderer med lignende handlinger.

Jeg har relativt nylig opplevd at opptil flere mennesker ikke har respondert på denne måten – på samme kveld faktisk, og av ganske mange mennesker. Det var en litt merkelig opplevelse. Jeg tenkte kanskje at jeg på en eller annen finurlig måte hadde fått skjulte talenter. Selv om jeg i mange tilfeller har ønsket at jeg var usynlig eller gjennomsiktig, så har jeg liksom aldri fått det helt til tidligere. Jeg har prøvd å dekke meg til med sminke, mørke klær, pledd, whatever… Men det har liksom aldri helt funka. Denne kvelden jeg har friskt i minnet kunne det virke som jeg klarte det – uten at jeg egentlig ønsket det også faktisk. Jeg følte meg egentlig til tider som et synonym til luft. Av og til er dette en ønsket følelse. Hvis man er i dårlig selskap og føler seg utilpass for eksempel..

Det var enkelte mennesker denne usynligheten ikke virket ovenfor. Det var rett og slett betryggende og svært så trivelig. Jeg satte veldig pris på at bekjente hilste på meg ettersom de ikke hadde sett meg på flere år. Det gjorde ekstra godt da de smilte, kanskje ga meg en klem og sa det var hyggelig å se meg igjen også. Det virket som de mente det, og jeg velger å tro at de faktisk gjorde det. HVIS de mente det, er det nemlig utrolig koselig. Jeg syns egentlig det er teit å si noe slikt hvis man ikke mener det. Det kan være at noen latet som de mente det for å virke høflig - og det er også heilt greit. Høflighet er en veldig god egenskap. Det går egentlig under begrepet ”folkeskikk”.

Jeg har mange ganger smilt, hilst og vært hyggelig selv om jeg kanskje ikke har noen verdens ting til felles med det andre mennesket. Jeg har til og med gjort dette ovenfor mennesker jeg overhode ikke liker. Jeg har gjort dette ovenfor mennesker jeg aldri har sett tidligere. Pasienter på sykehus. Et menneske på høgskolen. Foreldre til elever jeg ikke har. Negere(Ja, jeg kaller det negere – fordi det er det det er, og jeg legger ikke det minste snev av negativitet inn i benevnelsen). Vaskedama på Kiwi. Den gamla dama som satt på bussen. Muslimer. Han som kom og tømte kloakktanken. Han kristne. Skavlan. Til det lille barnet som satt og lekte i sandkassa i parken. Svensker. Den narkomane mannen. Dama i Frelsesarmeen som står og passer på gryta si. Gutten med Downs syndrom. Vokalisten i Dimmu Borgir. Uteliggeren i Oslo som satt og matet duer med den lille maten han hadde. En tilfeldig forbipasserende. Det er vel bare slikt man gjør, tenker jeg. Og enda mer naturlig mener jeg det burde være dersom man ser mennesker man egentlig vet hvem er – så sant ikke vedkommende har gjort noe helt forferdelig.

Enkelte mennesker har man ingen kjemi med, og det er en ærlig sak. Jeg har absolutt ingen problemer med at mennesker ikke har noen kjemi med meg, eller at denne manglende kjemien er gjensidig. Det er slik det er. Jeg forventer på ingen måte at alle i hele verden skal hilse på meg. Jeg mener ikke at jeg er bedre enn noen annen og at alle derfor MÅ smile til eller hilse på meg. Jeg mener likevel at man KAN hilse på mennesker man ikke har noen kjemi med - spesielt dersom man er på et arrangement fordi begge har vært en del den samme tingen, og kanskje enda mer dersom noen prøver å smile og hilse på.

Jeg prøvde virkelig å smile og hilse til ALLE menneskene jeg møtte denne kvelden - selv om jeg kanskje aldri har vekslet et eneste ord med dem tidligere. Jeg kan gjerne innrømme at jeg ikke alltid innbyr til kontakt, men det legger folk egentlig ganske enkelt opp til selv når de ser tvers igjennom meg når jeg prøver å smile til og hilse på dem. Hvis de responderer på det, har de egentlig åpnet døra til Marie – eller latt den stå åpen. Døra mi er åpen for alle, men noen lukker den(og i mange tilfeller låser de den også – og kaster nøkkelen ned i et dypt, mørkt hull) når de ikke responderer på smilet eller den beskjedne hilsenen.

Dette er ikke ment som en skjennepreken til menneskene som ikke hilste på MEG den kvelden. Det var noen som gjorde det, og viste at de satte pris på at jeg var der og at de så meg igjen etter så mange år. Det betyr uforskammet mye mer enn at disse menneskene IKKE gjorde det denne kvelden. Dette er egentlig et ønske om at flere kanskje i det minste kan gjøre et forsøk på å smile til og hilse på mennesker de møter - hvor som helst. Dette er egentlig et ønske om at enkelte mennesker kan prøve å få kontakt med jorden og likestille seg med alle andre mennesker.

Jeg tror kanskje at noen mennesker har vanskeligheter med å smile til tilfeldig forbipasserende dersom de ikke kan smile til mennesker de kan kalle bekjente. Det er ikke sånn at jeg konstant går rundt og smiler heller. Jeg har også latt være å hilse på mennesker jeg har møtt som jeg veit hvem er - jeg er også skyldig i å la være å ta initiativet til å ta kontakt. Men jeg responderer alltid dersom noen andre tar initiativet. Her er stikkordet også "folkeskikk".

Et smil kombinert med øyekontakt kan forandre dagen til noen. Et slikt smil kan få et menneske til å blomstre. Et slikt smil sender signaler om medmenneskelighet, at det fins noe godt iboende dette mennesket. Et slikt smil gir følelsen av å bety noe. Et slikt smil gir følelsen av å bli sett - det fjerner følelsen av å være gjennomsiktig og usynlig . Ikke alle mennesker er like bemidlet, har de kuleste vennene eller den flotteste jobben. Ikke alle har fått samme muligheter her i livet rett og slett. Men.. jeg mener at absolutt ALLE fortjener et smil...

Smil for faen! SMIL!

I min barndoms spor..

Denne helga har turen gått til Brandval. Det gjør godt i sjela å væra "hjemme". Jeg har et hjem i utenom Brandval også, og jeg trives der, men det er en helt spesiell fredfull følelse å komme til barndomshjemmet mitt. Det har vært trygt og godt å vokse opp på Fururundtom(ja.. det er det det heter hos mitt faderlige opphav... og JA, det er furuer rundt om). Eneste vi har måttet passe oss for er en og annen bil som kanskje "glømte fartsgrensa", djupe høl i skogen og kjøttetende elg...

Vi hadde naturen som lekeplass - og vi benyttet oss mye av den. Mobil hadde vi ikke da vi var små(hadde vi hatt det, kunne vi bare glemt mobildekning siden det bare var de privilgerte som hadde denslags da jeg var mindre), så vi måtte kunne klokka - rett og slett. Nabogutten var 7 år eldre enn meg, men var med oss på ymse lek og bygde barhytter i skogen. Vi hadde hyttetun med hovedhus, uthus, plen og krakk. Det var kongeriket vårt. Selv om det bare var 30 meter unna huset, var det midt i skogen. Jeg syns jeg kjenner eimen av denne stoltheten enda, og jeg husker godt alt det morsomme vi fant på.

Jeg var den naturlige prøvekanin for alle fellene broren min og naboen min gjorde. De gravde høl og la kvister og greier over og unge, dumdristige meg gikk selvfølgelig å henta AKKURAT den kvisten de sto og pekte på og iherdig mente vi ikke kunne klare oss uten til hytta. Vi kjørte akebrett nedover alle mulige skråninger, selv om vi ikke hadde peiling på hva som befant seg foran oss - ihvertfall visste ikke JEG det da de mente det måtte være fint å ake nedover akkurat DER. Jeg var selvfølgelig entusiastisk som få, og kasta meg utfor i det blå akebrettet mitt. Jeg syns jeg kjenner følelsen jeg hadde da jeg plutselig stupte ned i et digert høl som snøen hadde vært så elskverdig å gjømme. Jeg var ganske naiv på den tida der merker jeg. Enten det, ellers hadde jeg utspekulerte lekekamerater.

Men ja.. Fururundtom har som sagt vært et godt sted å vokse opp på. Vi hadde faktisk egen barnehage her på Nesskogen(ja, det heter det også, men det er et ganske mye større område). Barnehagen lå ca 30 meter nedenfor huset vi bodde - bare en plen som skilte eiendommene, så det var jo heilt ypperlig hvis vi ikke hadde lyst til å leke med lekene i barnehagen. Det var også heilt greit å si "Nei. Vil ikke! Jeg går hjem!". Ble hundene urolige, kunne vi gå og trøste dem også.

Det er gode minner herfra.. Jeg har jo flytta på meg etter jeg ble voksen, men jeg er fortsatt "heme" da jeg er hos pappa. Jeg har faktisk to hjem. Det er slettes ikke så mange som har det. Det finnes faktisk folk som ikke har ett engang. Jeg regner med at de også har et opprinnelig hjemsted, men det er de mennesker som faktisk ikke ville reise tilbake dit selv om de fikk betalt for det. Det gjør meg vondt... Jeg skulle virkelig ønske at ALLE hadde slike minner fra barndommen som jeg har vært så heldig å få, som har et hjem de kan komme tilbake til uansett hvor i landet og verden de befinner seg.. et sted der menneskene rundt deg er glad i deg og bryr seg om deg uansett... Et sted man hører hjemme...

Sommerferie rundes av...

Da er det kun få dager igjen til jobb etter en lang sommerferie. Det har vært godt og svært nødvendig. Det er godt å få et ordentlig avbrekk før man skal starte på et nytt skoleår. Det er mye inntrykk man trenger å slippe taket på når skoleåret er slutt. Skal man bytte klasse, er det også nærmest en sorgprosess som man må igjennom. Jeg skal starte opp igjen med 1. trinn til høsten. En herlig gjeng! Det innebar jo også at jeg måtte vende meg til tanken på å ikke følge gromunga mine videre til 4. trinn. Trøster meg med at jeg kommer til å se dem nesten hver dag på jobb likevel. En blir jo så glad i dessa unga.

Lite er så interessant og spennende som å jobbe med barn. De gir stort sett alt av seg selv og de legger gjerne ikke skjul på noen ting. Det gir meg så utrolig mye å jobbe med barn. Alle barn er helt unike og de har behov for å bli sett. Et enkelt "Hei! Hvordan har du det i dag?" kan gjøre hverdagen for noen barn lysere. Hvis jeg klarer å se alle barna som den de er, er mitt mål som lærer nådd.

Det er en ubeskrivelig god følelse når de små barna kommer løpende mot meg med åpne armer og et stort smil for å gi meg en klem når de ser meg på morgenen. Det er det beste med lærerjobben min. Det gir også en god følelse når ungene kommer til meg på butikken i ferier, eller at de faktisk hilser på meg med navn etter at de har begynt på ungdomsskolen. Da innbiller jeg meg at jeg har gjort inntrykk på ett eller annet vis.

Jeg, som lærer, ser barna store deler av uka - og ofte flere timer enn foreldrene selv. Jeg er klar over at jeg har en viktig rolle i deres oppvekst og hverdag. Og jeg håper jeg klarer den rollen bra. Jeg legger mye av meg selv i jobben min - noen ganger kanskje mye mer enn det forventes av meg også.

Det er helt klart mange utfordringer som lærer. Det er ting jeg ikke ikke får til, og det er ting jeg syns er svært fortvilende. Det er mange barn som har ulike vansker, og dette preger uten tvil hverdagen deres - og dermed min. Etter å ha begynt på studiet om psykososialt arbeid med barn og unge, har jeg endret litt syn på enkelte barns atferd og vansker. Det er svært ofte underliggende årsaker til at de ikke mestrer hverdagen like godt som andre. Noen barn er tragiske skjebner. Noen barn er rett og slett bare misforståtte.

En lærer blir gjerne kun assosiert med fag. Og det er absolutt en del av jobben vår. Jeg føler av og til at jaget etter å få gode resultater på kartleggingsprøver overstyrer det meste i jobben min. Det er hele tiden en kamp om disse gode resultatene. De sier det bare er "tall", men når mediene publiserer "Dette er de dårligste skolene i landet" får vel både ledere og lærere ved skolen et visst press på seg. Foreldrene ønsker at ungene deres skal gå på en bra skole også selvfølgelig. Problemet er at det kan være svært mange, komplekse grunner til at en klasse får dårlige resultater. Stress, tidspress, prestasjonsangst, manglende faglige kunnskaper, en dårlig dag osv... Hadde alle kartleggingstall kun vært for meg som lærer, hadde det vært greit. Hvorfor disse tallene må publiseres og sammenlignes, er for meg uforståelig. Det viktiste bør være å heve hvert enkelt barns kompetansenivå sosialt og faglig.

Det er fantastisk å oppleve at et barn mestrer noe han eller hun ikke har klart tidligere. Den stoltheten og den gleden barnet viser ved denne oppdagelsen, gjør det virkelig verdt å være lærer. Men likevel.. er ikke den grunnleggende tryggheten og tilliten tilstede, går ikke den faglige innlæringen optimalt. Det er grobunnen for læring. De lærere som ikke har skjønt det, bør gå noen runder med seg sjøl før han eller hun går tilbake til et klasserom. De har eventuelt mulighet til å jobbe på høyere trinn, siden tryggheten og tilliten bør være etablert da - men slik er det slettes ikke for alle. Jeg bruker mye tid på det psykososiale arbeidet i mine klasser, og på grunn av studiet har jeg fått enda mer kjøtt på beina. Jeg vet mer om hvilke tegn jeg skal se etter, og jeg har lettere for å prøve å nøste opp i følelsene til den eleven som har vist problematferd fremfor kun å irettesette. Jeg tror jeg kan være en trygg og god voksenperson for de små barne og jeg håper jeg klarer å bidra til at at de får en tilfredsstillende hverdag.



Jeg er av den oppfatning av at dersom jeg gir litt av meg til et barn - gir det ofte alt av seg selv. Jeg dømmer ikke et barn, selv om jeg kan virke både irritert og oppgitt til tider. Hvert enkelt barn har sin historie, sin bakgrunn. Man skal ikke møte et barn som om det er som "alle andre". For ikke ett barn er som "alle andre". Man skal ikke sette diagnoser på et barn før man har blitt godt nok kjent med det og historien bak det. Dessuten er det ikke min jobb å sette diagnoser heller. Jeg har heldigvis mange jeg kan samarbeide med dersom det barnet har vansker som ligger utenfor mitt kompetansefelt - og det en stor trygghet. Det er svært fortvilende når man ikke klarer å komme inn på et barn og det han/hun sliter med. Da er det vanskelig å ikke ta med seg jobben hjem.

Jeg tror jeg er klar til å starte på et nytt skoleår, selv om jeg veit det blir mange utfordringer. Både i jobben og studiene ved siden av. Livet er utfordrende. Hvis man klarer å møte utfordringer med et åpent sinn, tror jeg man kommer seg bedre gjennom dem enn hvis man bare tenker hva som kan gå galt - eller hva som gikk galt i en lignende situasjon. Det viktigste er å gjøre hverdagen til barna god. Da har man gjort en god jobb. Og man kan ta en velfortjent sommerferie... om ca. 316 dager...

Livets rollespill(meir som seriøs overskrift)

Det er mye en skal være i løpet ta livet… noens barn, søsken, slektning, medelev, venn, yrkesutøver, bekjent, forelder, besteforelder.. ja.. man har mange roller. Og i alle roller ønsker man stort sett å gjøre det beste. Det er to roller jeg mener er viktigst.

Det aller viktigste et menneske skal være er seg sjøl. Jeg veit hvor vanskelig det er å være seg sjøl overfor absolutt alle. En har lett for å tenke på hva andre tenker og meiner om en sjøl, og man bestemmer seg egentlig for at andre antagelig kommer til å dømme en før man har møtt dem. Det har jeg vel tenkt mange ganger. Men jeg har innsett at man bare må lære seg å justere selvet bittelitt, evt. nyansere, etter hvem man er sammen med. Man skal likevel ikke endre på meninger, prinsipper.. egentlig NOE for andre. Man skal kunne gå derifra uten å føle at man har tilsidesatt viktige deler ved seg sjøl – og uten å ha støta andre for noe(sjøl om det krever å svelge unna en og annen kamel). Folk er jo tross alt forskjellige, og det er også viktig å respektere.

Man er seg sjøl med alle positive og negative sider, med alle tanker, følelser, opplevelser og erfaringer. Selvet vil utvikle seg hele livet, det vil i de fleste tilfeller ikke stagnere. Man får nye inntrykk, møter nye mennesker og opplever forskjellige ting som former en. Så når noen sier at ”han/hun har forandra seg”, så kan det faktisk hende - sjøl om det i enkelte tilfeller blir altfor store forandringer.

Jeg kommer ikke til å komme med noen fullstendig definisjon på ”Marie” her. Men kort fortalt: Marie Grethe-Lill Hvithammer, 28(29 i oktober), fra Brandval, bosatt i Brumunddal. Har nesten svart hår(ja, det er farget), blå øyne, 174 høy. Jeg er ikke kristen og tilhører heller ikke noe annet trossamfunn eller livssyn - jeg er altså ikke medlem av noe slikt(hvis ikke de ”glemte” å stryke meg fra statskirka sine medlemslister). Jeg tror på mennesket, og på et liv før døden. Jeg er ikke medlem av noe politisk parti – foreløpig. Jeg hører stort sett på hardrock og metal av ulik art – men er ingen satanist eller kirkegriller av den grunn. Jeg har ikke TV med 1000 kanaler(har ingen faktisk). Alt bortsett fra dette kan dere eventuelt finne ut sjøl hvis det skulle være interessant ved ett eller annet tidspunkt. Dette er et greit utgangspunkt i hvert fall. Mye av personligheten min vil nok dukke opp her i bloggen. Noen som leser bloggen min, kjenner meg antagelig noe fra før og er klar over forskjellige sider ved meg. Det er fordi de har funnet det ut ved å se ulike nyanser av ”Marie”.

Detta er meg… før og nå… evt. i fjor og i år... noa kilo lettere, men ikke et snev mindre ”Marie”.

Det er mennesker man tillater seg å være mer åpen for enn andre. Jeg har en oppfatning av at jeg stort sett er åpen for de aller fleste mennesker, men at det er de som evt. lukker meg. Og det klarer de kanskje ved første møte uten å si noen verdens ting. Man merker det bare. Noen mennesker klarer man ikke å komme innpå, sjøl om man så gjerne vil. Noen mennesker tror man kunne ha vært et godt, interessant bekjentskap/vennskap, men man tørr bare ikke ta kontakt. Det er mennesker i livet man klarer å snakke bedre med enn andre, og det er noen man klarer å si alt til, og prate om alt med. Dette er gjerne personer som har eller får stor betydning for en i livet. Dette bringer meg videre til den andre rollen jeg tenker er viktig: venn.

Livet er stusselig uten venner – ingen skal få meg til å tru annet. Men det er opptil hver enkelt å definere hva eller hvem en venn er, og hvilke egenskaper vedkommende skal ha. Det finnes helt klart dårlige venner, men inntil man selv finner ut av det er de venner likevel. Noen å være sammen med. Gode venner er folk man kan være seg sjøl sammen med hele tiden, uansett. Noen som godtar en for den man er, og som ikke dolker en i ryggen på ulike måter. Å snakke om venner er ikke det samme som å baksnakke. Baksnakking er når man sier noe man ikke tør å si til den man snakker om. Man kan være fortvilet over og frustrert på venner til tider, og noen ganger har man behov for å snakke med noen om det. Ofte har man allerede sagt disse frustrasjonene til vennen man snakker om også.

En venn, for meg, er ærlig. Han/hun kan fortelle meg ting jeg kanskje ikke vil høre. Man kan fortelle om ting uten å være redd for at noen skal leke ”Gossip Girl” i etterkant. Er det noen man er litt usikker på om klarer å holde tett, bør man tenke over hva man sier til de ulike vennene. Dette lærer man ved erfaring. En venn er også en som liker en for den man er, som stiller opp for en hvis man trenger det. En man kan ringe uansett når på døgnet hvis det skulle være noe.

Heldigvis har jeg gode venner. Jeg har venner som jeg har kjent hele livet. Jeg har venner som har vært en stor del av livet mitt i mange år. Jeg har nyoppdagede venner, og jeg antar jeg har uoppdagede venner også. Jeg har firbente venner. Jeg har familie – de er også venner. Venn kan man være selv om man er mor, far, søster, kollega, bestemor, kjæreste, hund.. . Det er noen man kan lene seg inntil da man trenger det – og bare være. Jeg tror ikke jeg kan få for mange venner. De gir meg så mye.

Jeg tar i mot nye venner med åpne armer, så lenge noen ønsker det – og er seg sjøl...

Ørnejakt på Kongsvinger...

Av og til blir man positivt overraska over ting man i utgangspunktet er direkte skeptisk til – som å gå ut på byen på Kongsvinger. Siden jeg flytta fra Kongsvinger har jeg ikke akkurat prioritert utelivet når jeg har vært i traktene. Mest på grunn av slitsomme folk som ikke klarer å holde kjeft, men også fordi jeg har prioritert familie. Ei helg er så altfor kort til å gjøre alt man har lyst til

Rett før helga ble jeg rett og slett grepet av en trang til å dra på ørnejakt. Jeg trengte å treffe gamle ørner. Ikke med hagle eller anna skadelige greier… ”Gamle ørner” er meir som gode folk man pleide å være med før( for de som ble i tvil). Målet med turen var rett og slett å treffe venner, og det er vel evigheter siden turene mot Kongsvinger har hatt kun den hensikten. Det var en god følelse.

Jeg cruisa nedover i romskipet med Metallica og Thyrfing(les: god musikk) på høytalerne, og gleda meg til å treffe gode folk. Avtalte å bli med på vorspiel hos ei jeg har gått på skole med i 12 år, og det var flere kjente som skulle dit. Seng hadde jeg fått låne hos reservemora mi – alt lå vel egentlig til rette for en fin kveld. Jeg visste at hvis jeg ikke orka bli med ut etter vorspiel, kunne jeg reise å kose lånesenga. Safety first.

Tida går fort i lystige lag. Mye trivelig folk, mye latter og til dels mye alkohol. Eneste som mangla var god musikk. Det gikk i MTV, Jennifer Lopez og no sånt hiphop-yo-mother-fucker-musikk, og en sang der de rett og slett spurte om jeg ville ligge med dem.. på svensk… ikke kanskje akkurat jeg.. men når noen sier ”du” og jeg hører på, morfes(for de som har sett Power Rangers) det til ”jeg” i huet mitt. Svaret var ”nei”.

Det er godt å være med folk du ikke trenger å anstrenge deg for å være sammen med. Det skulle man strengt talt aldri behøve, men det er lett å ta på seg en ”jeg-skal-nå-prøve-å-få-ALLE-til-å-like-meg-uansett-om-det-får-meg-til-spille-noen-jeg-ikke-er-rolle”. Jeg hadde bestemt meg for å ha en artig kveld, og da er jeg nødt til å være helt og holdent meg sjøl.

Jeg hadde det kjempeartig. Jeg drakk drinker jeg måtte gi navn til sjøl, det ble Asbjørn og Reidun(jeg drakk og en Lennart, men den var allerede døpt og smakte for øvrig slik kjærlighet på pinne med banansmak gjør). Ute på byen møtte jeg enda flere gode folk(mange av dem hadde for øvrig vært på vorspiel der de hadde spilt my kind of music.. en smule misunnelig? Ja), som jeg hadde morsomme og mer eller mindre givende samtaler med. Jeg møtte folk jeg ikke har snakka veldig mye med noen gang, folk jeg bare har visst hvem er og også heilt ”nye” folk. Og alle var trivelige. Jeg prøvde ikke å leite etter blikk, og jeg orka ikke høre etter om noen sa noe om meg. ”Føkk it! Jeg skal ha det moro!! Til tross for at jeg må høre på trancediscodeigemusikk”.

Det er en litt sånn merkelig god følelse når folk roper navnet mitt når de ser meg og slenger seg rundt halsen min, når noen lyser opp når de ser meg og sier de syns det er koselig at jeg er ute på Kongsvinger. Det er også en spesiell følelse når det går opp for meg at noen prøver å sjekke meg opp ved å øse ut komplimenter. Jeg er ikke akkurat kjent for å være innbilsk for å si det sånn. Har heller vanskeligheter med å skjønne at de ikke tuller med meg. Den litt sviktende selvtilliten jobber hardt for å ikke ta i mot positive komplimenter Komplimentene går gjerne langt inn, og noen av dem kan man jo leve på i lengre tid. Det er rett og slett godt å høre at andre blir glad for å se meg og syns godt om meg. Så takk for det, til de det måtte gjelde!

Til tross for skepsis, hadde jeg en storartet kveld ute på Kongsvinger. Kanskje det er lurt å ha et åpent sinn på ting man kanskje er litt skeptisk til - gå litt ut av komfortsonen man så gjerne ønsker å kose seg i. Det er lurt å bestemme seg for at noe skal bli bra, og gjøre sitt beste for at det også skal bli det - der har man absolutt et ansvar selv. Gårsdagen frister til gjentakelse!

Takk alle gode mennesker som hjalp meg til å gjøre gårsdagen til en kjempetrivelig kveld!

Du ska ikkje trø i graset... spesielt ikke hvis det ligger en illsint veps der...

Det er vel ingenting som sårer verre enn vonde, misfornøyde blikk, ord og et kroppsspråk som skriker ”jeg liker deg ikke, du er ekkel”. Jeg har både hørt og sett mange av dem i løpet av mitt liv – og noen har vært dirkete rettet mot meg. Noen har svidd – nærmest etsa meg fra innsida og ut, mens andre har prella av meg som regn på en paraply. Men jeg skal ha en ting: Jeg har aldri godtatt at noen har sagt eller gjort meg noe. Sjøl om handlinger fra andre i mange tilfeller kanskje har såra meg veldig. Jeg har stort sett biti i fra meg. Jeg har slengt noen saftige gloser tilbake og jeg har brukt alle fordelene med å være sterk og ha en stor kropp. Jeg har vært mye sint, for å si det sånn. Jeg har aldri tenkt at disse som har mobbet og erta er noe bedre enn meg – og det har jeg heller ikke vært noe redd for å si til dem.

Tenkte si litt om hvordan greia har vært.. Det er ikke meningen å få masse sympati eller ”stakkars deg”-tanker. Jeg mener ikke at min historie er så spesielt unik, og at jeg er den eneste i hele verden som har opplevd slikt. Jeg veit at mange har opplevd lignende, om ikke verre ting. Jeg forteller ikke detaljer, og har heller ikke tenkt å nevne navn sjølsagt.. men er det noen som leser dette som veit at de har sagt eller gjort meg noe, så håper jeg dere har et middelmådig liv ett eller annet sted. Det er mange av dere jeg ikke kommer til å like trynene på noen gang. Synd, men sant.

Barnehagen var ikke noe problem. Jeg var kladd da også, men der var det så små forhold at alt gikk greit. Det var stort sett bare naboer. Barnehagebarn er ofte ikke kommet så langt at de tenker over hvordan andre barn ser ut. Det var ei fin tid!

Barneskolen var ikke alltid like morsom når jeg var den pluggen jeg var – selv på lille Brandval der alle kjente alle og halve skolen antagelig var i noe form for slekt. Det ble ord slengt hist og her, fra medelever og eldre elever stort sett. Dette med at alle kjente alle hadde helt klart sine fordeler også. Noen turte vel ikke si noe av den grunn. En annen fordel jeg hadde, var at broren min gikk der. I hvert fall de fire første åra. Han kunne være god å ha når tankeløse barn slang ut av seg det ene og det andre. Det var stort sett de samme som hadde det kjempeartig med å slenge dritt. Jeg merker at jeg ikke er kjempepositiv til disse menneskene den dag i dag, sjøl om jeg har vært nødt til å forholde meg til dem på ulikt vis opp igjennom åra. Jeg tror vel egentlig aldri jeg har lagt helt skjul på det heller, og det har jeg ikke tenkt å si unnskyld for noen sinne. Til tross for dette hadde jeg det mye bra, og jeg hadde mange i klassa mi som den dag i dag betyr mye for meg – sjøl om jeg ikke ser dem så ofte. Brandval er et sted der det var godt å være. Man kan si så mangt om stedet, men det er fremdeles hjemstedet mitt og jeg setter utrolig pris på minner og mennesker derfra.

Ungdomsskoletida var ei utfordrende tid, men i aller høyeste grad svært positiv på mange måter også. Tenårene er vel for de fleste utfordrende på noe vis. Broren min gikk på en annen ungdomsskole, og jeg hadde ikke den tryggheten ved å ha han i nærheten lenger. Det var mange nye mennesker. Det kunne virke som om mange av Kongsvinger-elevene følte seg trua av at ”bøndene fra Brandval kom til by’n”. Det var jo stort sett det det gikk i. ”Jævla bonde”. Uansett hvor mye man prøvde å forklare dem hva som måtte til for å være bonde, så klarte de altså ikke å absorbere de fakta om at en bonde gjerne hadde gård, traktor, fjøs eller låve, kanskje noen form for dyr og litt jorder de kunne pusle på. Men alle fra Brandval var egentlig stempla ”BONDE”, med noen av Vinger-elevenes egne skrudde definisjon på hva en bonde var for noe. Dialekta var vel også noe vi fikk høre noe om, men enkelte ville aldri innse at den dialekta vi hadde, egentlig var samme dialekta som var på Vinger en gang i tida. Problemet er vel at de ved et tidspunkt skulle være så mye finere – eller virke så mye finere antar jeg. Nå feier jeg ikke alle fra Kongsvinger under samma kam, for det er utrolig mange gode mennesker fra Kongsvinger også! Men det var liksom bare forsmaken…

Bonde, prata bredt, feit. Heldigvis hadde jeg ikke rødt hår, briller og regulering i tillegg – og jeg hadde heller ingen faglige vansker(bortsett fra at jeg har vanskeligheter med å skjønne logikk i matematikk til tider). Jeg hadde venner. Jeg har ikke noe i mot rødt hår, regulering, briller og faglig svake mennesker altså.. for all del.. Jeg opplevde at folk sa stygge ting, at de så på meg, pekte på meg og lo, at noen mer eller mindre tilfeldig skumpa borti meg da de gikk forbi. Når jeg var helt ny gjorde jeg vel ikke stort med det. Det var skummelt og utrygt, og de voksne menneskene på skolen hadde jeg ingen tillit enda. Men det gikk vel til et visst punkt. Når noen sa stygge ting, sa jeg gjerne enda styggere ting tilbake. Når noen så på meg, fikk de ”hvis-du-ikke-slutter-å-se-på-meg-så-skal-jeg-setta-meg-på-det-stygge-trynet-ditt-og-gnu-det-nedi-asfalten-blikket”(stygt tenkt, men når det er nok – så er det nok). Det samme gjaldt vel egentlig da de pekte og lo. Og da noen mer eller mindre skumpa borti meg – tok jeg fart og skumpa til dem jeg også.. gjerne med litt mer kraft - det blir gjerne det når man sparker fra og dytter. Noen ble så klart sinte og slik, men jeg hadde jo tross alt bare ”snubla”.

Jeg opparbeidet meg egentlig respekt fra mange av dissa tølpene som antagelig ikke hadde bedre å finna på, og som i mangel på selvinnsikt absolutt måtte hakke på noen annen de trodde de skulle få hakke på i evig tid. Jeg har ikke skjønt hva som er så kult med det heller. Det var en god og mektig følelse når de bøyde hodene sine og lovet meg at de aldri skulle gjøre det igjen. Jeg har aldri gjort dem noe verre enn det de gjorde mot meg. Det jeg gjorde, gjorde jeg bare i sinne. Det er vel det som er forskjellen. Den dag i dag, er det mange av dissa som dengang sa og gjorde ting, som smiler og hilser på meg da de ser meg. Får gjerne en klapp på skuldra, og noen gir meg også en klem. Det er mange jeg egentlig har ”tilgitt” også, men det har de måttet gjort seg fortjent til sjøl. Og jeg tror de merker at de er tilgitt – evt. ikke tilgitt. Jeg er ”venn” med noen av disse på Facebook, og merkelig nok er det i de fleste tilfeller de som har spurt meg om jeg ville være vennen deres. Noen vet jeg ikke engang hvorfor jeg er venn med – for de fortjener det absolutt ikke.

Jeg prata jo hjemme om at den og den hadde vært slem da jeg kom hjem fra skolen. Vi brukte ganske mye tid på dette. Foreldrene mine(og broren min) har hele tiden vist interesse for hvordan jeg har hatt det. Mamma fortalte meg en gang... ”Hvis noen er slemme med deg, sier du de skal stoppe. Stopper de ikke, finner du en voksen. Hvis ikke det hjelper, slår du – og da skal du slå HARDT!”. Konkret og grei moralpreken som har ligget og lyst i bakhodet opp igjennom åra.

Øvrebyen var et sånn klyse-mekka at jeg nærmest blir uvel av tanken. Alle skulle se slik og slik ut, ha de klærne, den hårfarge, den sveisen.. ja.. de sa det aldri, men man kjente det på seg. Jeg følte meg rett og slett som en outsider – og jeg ga egentlig mektig faen. De titta rart på meg, og jeg titta enda rarere på dem. Den grønne lua(for de som husker den) var rett og slett et opprør mot at alt sku væra så jævla fint. Antagelig var det bare utapå. Jeg opplevde at noen av dem faktisk måtte smile når jeg imiterte hvor ille det antagelig var for dem at det var tomt for en eller anna Jean Paul-jakke i deres størrelse. Jeg aner ikke hva folk mente om meg på den tida, og det bryr jeg meg egentlig fælt lite om. Sa de noe, fikk de finger’n. Punktum.

Jeg irriterte meg grenseløst over at jeg ikke kunne gå ut noe sted(spesielt på Kongsvinger) uten at folk sa ett eller anna om at jeg var stor. Nå har ikke jeg vært ute på Vinger på mange år, men før jeg flytta derfra var det veldig ofte slik. Mulig ute-klientellet er forbedret nå. Eventuelt har kanskje noen blitt litt mer voksne mellom øra. Jeg innbiller meg at noen fremdeles er like mugne mellom øra. Det beste er når noen skal gjøre meg en tjeneste å fortelle meg at jeg er tjukk. Å spille overraska da, er vel noe av det morsomste jeg gjør. Hvor teite går det an å bli egentlig? Teite kommentarer som ”Hvor lenge har du igjen nå da? Det er nok fælt for deg i denna varmen. Skal vel bli godt å få ut ungen nå” av utvitende mennesker. Dette har jeg nevnt tidligere i bloggen, og det er også noe jeg rister på huet av. Blikk. Granskende blikk fra hæla og opp, og ned igjen - gjerne flere ganger - i tro om at jeg ikke merker det. Det er middelaldrende kjærringer som er verst. De blir litt spake når de møter de heller kalde øya mine(evt. blinker de rødt av og til) når de driver med kroppsscanninga si. Jeg slipper ikke øya før de viker unna sjøl. I've got the power! Slik kjennes det hvertfall...

Men jeg syns jeg har klart meg bra, til tross for den viten om at folk kan være så intenst motbydelige mot andre mennesker. Egentlig har jeg viet altfor mye oppmerksomhet og tid mot mennesker som er teite. Jeg burde i aller høyeste grad skrevet mye mer om folk som jeg er så glad i. Jeg er glad i folk som kanskje ikke kjenner meg så godt også. De er bare gode. Tvers igjennom. Det oser godhet av enkelte mennesker. De har aldri gjort meg noe. Jeg har hatt det utrolig mye moro i løpet av mitt snart 29 år lange liv. Jeg har blitt glad i så mange mennesker som har vist meg at de setter pris på meg. Følelsen av at noen ønsker å bli bedre kjent med meg for den jeg er, er ubeskrivelig. Heldigvis er det så mye flere gode mennesker enn teite. Jeg har selvfølgelig kjent på alle ord og blikk, men det har ikke stoppet meg fra å komme meg videre i livet – for det er så utrolig mange mennesker som har løftet meg opp. Familie, venner, bekjente. Dere, sammen med min egen personlighet og stahet, har gjort meg til den jeg er i dag.

Takk skal dere faen meg ha!

The big bang...

Tenkte jeg fikk si noen ord om dette. Jeg mener det i mange tilfeller er best å holde kjeft, men likevel..

Fredag 22. juli smalt det. Rett og slett. Regjeringskvartalet fikk seg en real kavring litt før halv fire. Hvem hadde trudd det? Tydeligvis ikke så veldig mange. Det er ikke noe man går og er forberedt på uansett. Jeg satt i stille og fredlige Æbbærsætra da det smalt, og ante ingenting.. merket det ikke overhode..det var ikke dekning på telefon,  hadde ikke radio eller TV. Jeg visste altså ingenting før jeg sjekka Facebook på wap’en da jeg skulle en tur til Kongsvinger. Først tenkte jeg egentlig ikke mye over det før jeg begynte å lese nettaviser, se bilder… Da knøt det seg alldeles. Jeg fikk rett og slett hjertebank og ble urolig. Hørte på nyheter hele veien… en kunne tydelig høre at reporterne ikke var det minste forberedt på å skulle stille denne type spørsmål, og man kunne lukte redsel og frykt gjennom høytalerne.

All ære til Stoltenberg og politi som skulle svare på spørsmål fra reportere. Jeg hadde aldri i verden klart å holde tunga rett i munnen med alle de mer eller mindre usmarte spørsmålene. De spør vel i håp om at noen skal røpe seg om noe foreløpig taushetsbelagte greier, men jeg merka jeg ble irritert på deres vegne. De klarte seg så til de grader bra! Med tanke på at Stoltenberg kjente mange av de som var døde og skadet - og deres pårørende, hadde han en ubeskrivelig ro. Kan ikke forklare den beundringen jeg har ovenfor han.

Tanken slo meg om at det kunne være no slik Al-Quida-greier(om det er slik det skrives merker jeg at jeg er litt usikker på), men jeg valgte å ikke uttrykke meg om noen ting. Det var skummelt. Rett og slett dritskummelt, og jeg kjente på det i hver eneste millimeter av denna digre kroppen. Folk på Facebook hadde allerede begynt å skrive alt mulig rart, og spekulasjonene var ikke snaue. De fleste gikk hardt utover muslimer. ”Dessa innvandrera! Hva var det jeg sa? Send dom hemmatt!”. Som sagt, hadde jeg selv tenkt tanken på at det kunne være noe lignende, men når jeg så folk skrive alt mulig begynte hjula mellom øra og snurre. HVIS det var et terrorangrep fra en eller annen ekstrem muslimsk terrorgruppe, er det så rart at de bomber her i Norge? Jeg hadde svaret: NEI. De har sikkert sine grunner.

Så kom meldingene om skyting på Utøya. Det skytes jo hist og her ellers i året også, men det var jo litt spesielt at det skjedde rett etter smellet i Oslo. Dette var før jeg fikk vite hvor mange som egentlig var blitt beskutt der. Etterhvert ble jeg klar over at AUF-leiren holdt til der, og sa jeg til meg selv: ”Det kan jo like gjerne væra en gæærn FrP’er”. Jeg feier ikke alle FrP’ere under samme kam. Jeg kjenner da noen vettuge av dem også :p Det var vel heller at FrP og Arbeiderpartiet gjerne er uenige om alt mulig.

Hvilke følelser sitter man igjen med når man får sånne nyheter? Jo… Hva faen skjer? Kjenner jeg noen der? Er alle jeg kjenner i Oslo levende og uskadde? Blir det flere bomber? Er det mange av dem? Vil de angripe andre steder i landet? Vil jeg dø? Det er noen av dem.

Fredag kveld tok politiet denne politikledde gjerningsmannen som på en kynisk måte tok livet av så mange uskyldige mennesker. Det viste seg å være den samme mannen som hadde stått bak bombinga i Oslo. Faren min fortalte dette da han kom på sætra lørdag formiddag. Da han fortalte at gjerningsmannen var etnisk norsk ble jeg nesten lettet. Høres grusomt ut kanskje, men det ble jeg. Jeg var glad på alle uskyldige innvandrere og muslimer sine vegne. Jeg kan ikke forestille meg sirkuset det hadde blitt dersom det hadde vært en av dem.

Det er nå onsdag uka etter… og hvordan har det vært? Jeg syns det har vært helt jævlig. Jeg har grini, både utenpå og inni meg. Jeg har diskutert så tårene har spruta med noen som har kommet med litt vel enkle løsninger og konklusjoner. Jeg har hatt så vondt, at jeg har vært bekymra for om det er noe fysisk feil med meg. Jeg har lest altfor mye nyheter, skildringer… Jeg har vært en av ofrene på Utøya.. men det var i en drøm. Det var heilt forferdelig. Jeg var drivvåt av tårer og svette, og hadde en puls nærmere maks. Det var vanskelig å sove igjen etter det.. Og da kan jeg ikke tenke meg hvordan de som faktisk var der hadde det. Jeg kjente ingen som var på Utøya.. så vidt jeg vet. Men jeg kjenner noen som kjenner noen. Det er det sikkert mange som gjør. Men jeg kjenner likevel en sånn inderlig smerte.

Uansett hvor ille dette er for alle mer eller mindre berørte, kjenner jeg at jeg trenger pause. Det lar seg ikke gjøra antagelig, og det vil jo ALDRI bli glemt. Men det er så mye av det. Det føles utrygt fremdeles fordi man hele tiden får bilder, blir minnet på det. Det gjør meg engstelig. Det er urettferdig at jeg sier dette. Noen kan faktisk ikke velge å ta pause fra det – og det gjør meg ufattelig vondt.

Facebook er ikke noe godt sted å oppholde seg(så sant man ikke kun fører private samtaler med noen). Noen som lager gruppe til minne om den og den før man i det heletatt har fått bekreftet at vedkommende var en av de omkommende, Det Norske Flagg på alle mulige profilbilder slik at det så ut som rene folkefesten, nydannede grupper om strengere fengselsstraff i Norge, grupper som mener at begravelsene til ofrene skal skje på Statens ”regning”. Jeg fikk huden full fordi jeg mente at det ville være som om Det norske Vegvesen skulle betale for alle de som omkom i trafikken. Tanken bak var at det ikke er Staten som har skylda eller ansvaret for det skjedde i Oslo og på Utøya, og at det uansett ville vært ei fattig trøst for de berørte. Mennesket i diskusjonen mente at det var en ”hverdagstragedie”. Jeg hisset meg selvfølgelig opp over uttrykket vedkommende brukte. Ingen skal komme å fortelle meg at å miste noen man er så glad i er en "hverdagstragedie" – trafikk eller pistol. Jeg kan skjønne at dette blir ekstra heavy fordi det var så mange det rammet i Oslo og på Utøya og den biten der. Og fredag 22. juli gjør vondere for meg som utenforstående enn om noen jeg ikke aner hvem er, mister livet i trafikkulykke i Nord-Troms. Ikke at deres liv er mindre verdt enn noen annens.

Folk mener så mye. Det gjør jeg også, som dere skjønner, men folk mener så mye om hva folk skal mene. Jeg er skyldig i det sjøl. Jeg sier ikke at denne gjerningsmannens meninger bør aksepteres, men det er tross alt hans meninger. Rent generelt mener jeg at man bør respektere at andre mener andre ting enn en selv. Hvis jeg hadde skrevet dette på Facebook ville det antagelig lyse rødt hos noen av ”vennene” mine der. Og jeg kan forstå det. Hvertfall ettersom jeg sier det nå. Hadde jeg sagt det for ei uke siden, hadde jeg antagelig fått 13 ”liker”.

Jeg savner vanlige statusoppdateringer der folk er glade, mennesker som har opplevd positive gode ting. Jeg fikk tårer i øynene da noen skrev at de hadde hatt det fantastisk på Hunderfossen med folk de satte pris på. Jeg føler ikke jeg kan skrive en positiv status, sjøl om jeg alltid gjør mitt beste for at det skal være en positiv vri på det. Jeg savner nesten(bare nesten) alle klagene på været og ett eller annet sted folk har vondt. Jeg savner avisoverskrifter med elger i hagen, med kjendisskilsmisser og hvor i landet det kommer til å bli fint vær. Jeg savner politikernes jag om valgstemmer. Jeg savner å kunne snakke med mennesker om hva som skjedde på Grey’s(sjøl om jeg ikke har TV og ikke ser på Grey’s). Jeg savner å våkne til hverdagsbekymringene. Jeg savner hverdagen. Jeg føler meg grusom.

Men til slutt… Igjen.. All ære til Stoltenberg.. til redningsmannskap… politi.. til samholdet i Norge. Tankene mine er hos ofre og pårørende. Det gjør meg så vondt.

Nytt år.. nye muligheter.. blablablabla...

Siden jeg starta på Medi3 har jeg gått ned 24, 5 kilo.. og gått opp igjen noen av dem igjen... Ting gikk så utrolig på skinner helt fram til juletider i fjor.. da stoppa alt opp. Rett og slett. Egentlig så stoppa JEG opp. Det kjentes ut som jeg slutta å virke – bortsett fra hodepinen. Den var der konstant – hver jævla dag i over to måneder. Røyk på ei 50 % sjukemelding for å roe ned litt. Det ble litt mye med jobb og eksamen og alt sånn. Jeg opplevde egentlig at det var meir slitsomt å væra halvt sjukemeldt enn å jobbe fullt. Jeg følte jeg måtte fikse alt de dagene jeg var på jobb, og jobba vel omtrent vettet av meg de to dagene i uka jeg var på jobb. Hele tida forsikra jeg meg om at vikarer omtrent hadde manus for undervisningen jeg var borte fra. Kontrollfrik? Mmnjeeijjaa….

Jeg har ikke gått ned et gram fra ca. november 2010. Motivasjonen har også vært type fraværende fra da… hvordan oppdriver man motivasjon? Det finnes så mange piller, men finnes det noen for det? Nei. Noen bruker amfetamin for å holde seg aktiv, men merker at det ikke er noe alternativ for meg. Det er heller ikke motiverende at folk hele tida spør hvordan det går med ”slankinga”… Noen ganger blir jeg rett og slett uvel når de spør…

Medi 3 var superfornøyde med innsatsen min uansett om jeg hadde det litt tøft rundt de tider, og ønsket at jeg skulle stille til intervju i avisa. Det ska gå an å lesa artikkelen ca her.

Jeg fikk masse tilbakemeldinger om at jeg var SÅ flink og at alle var så mektig imponerte over hva jeg hadde prestert. Jeg er jo stolt av det jeg klarte, men jeg var, ved det tidspunktet artikkelen kom ut, ganske på randen. Jeg fant ikke motivasjon.. mat var dritt, og treninga begynte å bli kjedelig. Alle skal ha nedturer i slankingen sies det. ”Det er jo bare et tilbakefall! Stå på!” Bare ett tilbakefall?? hadde det bare vært det første tilbakefallet mitt så hadde det vært greit. Men dette er langt fra det første.. jeg har hatt MÆTT i tilbakefall.. og det er det som har dratt meg så til de grader ned i møkka også..

Møkk er som lim.. seig guffe som det er uforskammet vanskelig å dra beina opp fra… og har du først fått det eine beinet opp, så må du til slutt sette det ned i møkka igjen for å komma deg framover, og da sitter du like fordømt fast igjen… men det går da på en måte framover.. bare i sirup-fart.. og det ha man ofte ikke tid til.. ikke jeg hvertfall..

Tenker vi spoler litt fram i tid jeg nå.. kanskje tar jeg noa dukk i fortida etter hvert… men en skal ikke dvele ved den har jeg hørt noen si..

Nå har jeg ferie… den går mot slutten, men har igjen ett par uker til. Ny førsteklasse til høsten… siste året med studier(hvertfall for nå)… blir litt som siste blogginnlegg merker jeg.. deja vu liksom.. bare at nå skal jeg prøve å holde liv i bloggen… ble rett og slett inspirert av en venn til å fyre opp igjen ”grillen”. Denne vennen har egentlig bare vært en bekjent inntil et par dager siden. Og likevel kaller jeg han en venn. Noen ganger blir det bare slik.

Så.. Tattah!