Livets rollespill(meir som seriøs overskrift)

Det er mye en skal være i løpet ta livet… noens barn, søsken, slektning, medelev, venn, yrkesutøver, bekjent, forelder, besteforelder.. ja.. man har mange roller. Og i alle roller ønsker man stort sett å gjøre det beste. Det er to roller jeg mener er viktigst.

Det aller viktigste et menneske skal være er seg sjøl. Jeg veit hvor vanskelig det er å være seg sjøl overfor absolutt alle. En har lett for å tenke på hva andre tenker og meiner om en sjøl, og man bestemmer seg egentlig for at andre antagelig kommer til å dømme en før man har møtt dem. Det har jeg vel tenkt mange ganger. Men jeg har innsett at man bare må lære seg å justere selvet bittelitt, evt. nyansere, etter hvem man er sammen med. Man skal likevel ikke endre på meninger, prinsipper.. egentlig NOE for andre. Man skal kunne gå derifra uten å føle at man har tilsidesatt viktige deler ved seg sjøl – og uten å ha støta andre for noe(sjøl om det krever å svelge unna en og annen kamel). Folk er jo tross alt forskjellige, og det er også viktig å respektere.

Man er seg sjøl med alle positive og negative sider, med alle tanker, følelser, opplevelser og erfaringer. Selvet vil utvikle seg hele livet, det vil i de fleste tilfeller ikke stagnere. Man får nye inntrykk, møter nye mennesker og opplever forskjellige ting som former en. Så når noen sier at ”han/hun har forandra seg”, så kan det faktisk hende - sjøl om det i enkelte tilfeller blir altfor store forandringer.

Jeg kommer ikke til å komme med noen fullstendig definisjon på ”Marie” her. Men kort fortalt: Marie Grethe-Lill Hvithammer, 28(29 i oktober), fra Brandval, bosatt i Brumunddal. Har nesten svart hår(ja, det er farget), blå øyne, 174 høy. Jeg er ikke kristen og tilhører heller ikke noe annet trossamfunn eller livssyn - jeg er altså ikke medlem av noe slikt(hvis ikke de ”glemte” å stryke meg fra statskirka sine medlemslister). Jeg tror på mennesket, og på et liv før døden. Jeg er ikke medlem av noe politisk parti – foreløpig. Jeg hører stort sett på hardrock og metal av ulik art – men er ingen satanist eller kirkegriller av den grunn. Jeg har ikke TV med 1000 kanaler(har ingen faktisk). Alt bortsett fra dette kan dere eventuelt finne ut sjøl hvis det skulle være interessant ved ett eller annet tidspunkt. Dette er et greit utgangspunkt i hvert fall. Mye av personligheten min vil nok dukke opp her i bloggen. Noen som leser bloggen min, kjenner meg antagelig noe fra før og er klar over forskjellige sider ved meg. Det er fordi de har funnet det ut ved å se ulike nyanser av ”Marie”.

Detta er meg… før og nå… evt. i fjor og i år... noa kilo lettere, men ikke et snev mindre ”Marie”.

Det er mennesker man tillater seg å være mer åpen for enn andre. Jeg har en oppfatning av at jeg stort sett er åpen for de aller fleste mennesker, men at det er de som evt. lukker meg. Og det klarer de kanskje ved første møte uten å si noen verdens ting. Man merker det bare. Noen mennesker klarer man ikke å komme innpå, sjøl om man så gjerne vil. Noen mennesker tror man kunne ha vært et godt, interessant bekjentskap/vennskap, men man tørr bare ikke ta kontakt. Det er mennesker i livet man klarer å snakke bedre med enn andre, og det er noen man klarer å si alt til, og prate om alt med. Dette er gjerne personer som har eller får stor betydning for en i livet. Dette bringer meg videre til den andre rollen jeg tenker er viktig: venn.

Livet er stusselig uten venner – ingen skal få meg til å tru annet. Men det er opptil hver enkelt å definere hva eller hvem en venn er, og hvilke egenskaper vedkommende skal ha. Det finnes helt klart dårlige venner, men inntil man selv finner ut av det er de venner likevel. Noen å være sammen med. Gode venner er folk man kan være seg sjøl sammen med hele tiden, uansett. Noen som godtar en for den man er, og som ikke dolker en i ryggen på ulike måter. Å snakke om venner er ikke det samme som å baksnakke. Baksnakking er når man sier noe man ikke tør å si til den man snakker om. Man kan være fortvilet over og frustrert på venner til tider, og noen ganger har man behov for å snakke med noen om det. Ofte har man allerede sagt disse frustrasjonene til vennen man snakker om også.

En venn, for meg, er ærlig. Han/hun kan fortelle meg ting jeg kanskje ikke vil høre. Man kan fortelle om ting uten å være redd for at noen skal leke ”Gossip Girl” i etterkant. Er det noen man er litt usikker på om klarer å holde tett, bør man tenke over hva man sier til de ulike vennene. Dette lærer man ved erfaring. En venn er også en som liker en for den man er, som stiller opp for en hvis man trenger det. En man kan ringe uansett når på døgnet hvis det skulle være noe.

Heldigvis har jeg gode venner. Jeg har venner som jeg har kjent hele livet. Jeg har venner som har vært en stor del av livet mitt i mange år. Jeg har nyoppdagede venner, og jeg antar jeg har uoppdagede venner også. Jeg har firbente venner. Jeg har familie – de er også venner. Venn kan man være selv om man er mor, far, søster, kollega, bestemor, kjæreste, hund.. . Det er noen man kan lene seg inntil da man trenger det – og bare være. Jeg tror ikke jeg kan få for mange venner. De gir meg så mye.

Jeg tar i mot nye venner med åpne armer, så lenge noen ønsker det – og er seg sjøl...