Ørnejakt på Kongsvinger...

Av og til blir man positivt overraska over ting man i utgangspunktet er direkte skeptisk til – som å gå ut på byen på Kongsvinger. Siden jeg flytta fra Kongsvinger har jeg ikke akkurat prioritert utelivet når jeg har vært i traktene. Mest på grunn av slitsomme folk som ikke klarer å holde kjeft, men også fordi jeg har prioritert familie. Ei helg er så altfor kort til å gjøre alt man har lyst til

Rett før helga ble jeg rett og slett grepet av en trang til å dra på ørnejakt. Jeg trengte å treffe gamle ørner. Ikke med hagle eller anna skadelige greier… ”Gamle ørner” er meir som gode folk man pleide å være med før( for de som ble i tvil). Målet med turen var rett og slett å treffe venner, og det er vel evigheter siden turene mot Kongsvinger har hatt kun den hensikten. Det var en god følelse.

Jeg cruisa nedover i romskipet med Metallica og Thyrfing(les: god musikk) på høytalerne, og gleda meg til å treffe gode folk. Avtalte å bli med på vorspiel hos ei jeg har gått på skole med i 12 år, og det var flere kjente som skulle dit. Seng hadde jeg fått låne hos reservemora mi – alt lå vel egentlig til rette for en fin kveld. Jeg visste at hvis jeg ikke orka bli med ut etter vorspiel, kunne jeg reise å kose lånesenga. Safety first.

Tida går fort i lystige lag. Mye trivelig folk, mye latter og til dels mye alkohol. Eneste som mangla var god musikk. Det gikk i MTV, Jennifer Lopez og no sånt hiphop-yo-mother-fucker-musikk, og en sang der de rett og slett spurte om jeg ville ligge med dem.. på svensk… ikke kanskje akkurat jeg.. men når noen sier ”du” og jeg hører på, morfes(for de som har sett Power Rangers) det til ”jeg” i huet mitt. Svaret var ”nei”.

Det er godt å være med folk du ikke trenger å anstrenge deg for å være sammen med. Det skulle man strengt talt aldri behøve, men det er lett å ta på seg en ”jeg-skal-nå-prøve-å-få-ALLE-til-å-like-meg-uansett-om-det-får-meg-til-spille-noen-jeg-ikke-er-rolle”. Jeg hadde bestemt meg for å ha en artig kveld, og da er jeg nødt til å være helt og holdent meg sjøl.

Jeg hadde det kjempeartig. Jeg drakk drinker jeg måtte gi navn til sjøl, det ble Asbjørn og Reidun(jeg drakk og en Lennart, men den var allerede døpt og smakte for øvrig slik kjærlighet på pinne med banansmak gjør). Ute på byen møtte jeg enda flere gode folk(mange av dem hadde for øvrig vært på vorspiel der de hadde spilt my kind of music.. en smule misunnelig? Ja), som jeg hadde morsomme og mer eller mindre givende samtaler med. Jeg møtte folk jeg ikke har snakka veldig mye med noen gang, folk jeg bare har visst hvem er og også heilt ”nye” folk. Og alle var trivelige. Jeg prøvde ikke å leite etter blikk, og jeg orka ikke høre etter om noen sa noe om meg. ”Føkk it! Jeg skal ha det moro!! Til tross for at jeg må høre på trancediscodeigemusikk”.

Det er en litt sånn merkelig god følelse når folk roper navnet mitt når de ser meg og slenger seg rundt halsen min, når noen lyser opp når de ser meg og sier de syns det er koselig at jeg er ute på Kongsvinger. Det er også en spesiell følelse når det går opp for meg at noen prøver å sjekke meg opp ved å øse ut komplimenter. Jeg er ikke akkurat kjent for å være innbilsk for å si det sånn. Har heller vanskeligheter med å skjønne at de ikke tuller med meg. Den litt sviktende selvtilliten jobber hardt for å ikke ta i mot positive komplimenter Komplimentene går gjerne langt inn, og noen av dem kan man jo leve på i lengre tid. Det er rett og slett godt å høre at andre blir glad for å se meg og syns godt om meg. Så takk for det, til de det måtte gjelde!

Til tross for skepsis, hadde jeg en storartet kveld ute på Kongsvinger. Kanskje det er lurt å ha et åpent sinn på ting man kanskje er litt skeptisk til - gå litt ut av komfortsonen man så gjerne ønsker å kose seg i. Det er lurt å bestemme seg for at noe skal bli bra, og gjøre sitt beste for at det også skal bli det - der har man absolutt et ansvar selv. Gårsdagen frister til gjentakelse!

Takk alle gode mennesker som hjalp meg til å gjøre gårsdagen til en kjempetrivelig kveld!

Du ska ikkje trø i graset... spesielt ikke hvis det ligger en illsint veps der...

Det er vel ingenting som sårer verre enn vonde, misfornøyde blikk, ord og et kroppsspråk som skriker ”jeg liker deg ikke, du er ekkel”. Jeg har både hørt og sett mange av dem i løpet av mitt liv – og noen har vært dirkete rettet mot meg. Noen har svidd – nærmest etsa meg fra innsida og ut, mens andre har prella av meg som regn på en paraply. Men jeg skal ha en ting: Jeg har aldri godtatt at noen har sagt eller gjort meg noe. Sjøl om handlinger fra andre i mange tilfeller kanskje har såra meg veldig. Jeg har stort sett biti i fra meg. Jeg har slengt noen saftige gloser tilbake og jeg har brukt alle fordelene med å være sterk og ha en stor kropp. Jeg har vært mye sint, for å si det sånn. Jeg har aldri tenkt at disse som har mobbet og erta er noe bedre enn meg – og det har jeg heller ikke vært noe redd for å si til dem.

Tenkte si litt om hvordan greia har vært.. Det er ikke meningen å få masse sympati eller ”stakkars deg”-tanker. Jeg mener ikke at min historie er så spesielt unik, og at jeg er den eneste i hele verden som har opplevd slikt. Jeg veit at mange har opplevd lignende, om ikke verre ting. Jeg forteller ikke detaljer, og har heller ikke tenkt å nevne navn sjølsagt.. men er det noen som leser dette som veit at de har sagt eller gjort meg noe, så håper jeg dere har et middelmådig liv ett eller annet sted. Det er mange av dere jeg ikke kommer til å like trynene på noen gang. Synd, men sant.

Barnehagen var ikke noe problem. Jeg var kladd da også, men der var det så små forhold at alt gikk greit. Det var stort sett bare naboer. Barnehagebarn er ofte ikke kommet så langt at de tenker over hvordan andre barn ser ut. Det var ei fin tid!

Barneskolen var ikke alltid like morsom når jeg var den pluggen jeg var – selv på lille Brandval der alle kjente alle og halve skolen antagelig var i noe form for slekt. Det ble ord slengt hist og her, fra medelever og eldre elever stort sett. Dette med at alle kjente alle hadde helt klart sine fordeler også. Noen turte vel ikke si noe av den grunn. En annen fordel jeg hadde, var at broren min gikk der. I hvert fall de fire første åra. Han kunne være god å ha når tankeløse barn slang ut av seg det ene og det andre. Det var stort sett de samme som hadde det kjempeartig med å slenge dritt. Jeg merker at jeg ikke er kjempepositiv til disse menneskene den dag i dag, sjøl om jeg har vært nødt til å forholde meg til dem på ulikt vis opp igjennom åra. Jeg tror vel egentlig aldri jeg har lagt helt skjul på det heller, og det har jeg ikke tenkt å si unnskyld for noen sinne. Til tross for dette hadde jeg det mye bra, og jeg hadde mange i klassa mi som den dag i dag betyr mye for meg – sjøl om jeg ikke ser dem så ofte. Brandval er et sted der det var godt å være. Man kan si så mangt om stedet, men det er fremdeles hjemstedet mitt og jeg setter utrolig pris på minner og mennesker derfra.

Ungdomsskoletida var ei utfordrende tid, men i aller høyeste grad svært positiv på mange måter også. Tenårene er vel for de fleste utfordrende på noe vis. Broren min gikk på en annen ungdomsskole, og jeg hadde ikke den tryggheten ved å ha han i nærheten lenger. Det var mange nye mennesker. Det kunne virke som om mange av Kongsvinger-elevene følte seg trua av at ”bøndene fra Brandval kom til by’n”. Det var jo stort sett det det gikk i. ”Jævla bonde”. Uansett hvor mye man prøvde å forklare dem hva som måtte til for å være bonde, så klarte de altså ikke å absorbere de fakta om at en bonde gjerne hadde gård, traktor, fjøs eller låve, kanskje noen form for dyr og litt jorder de kunne pusle på. Men alle fra Brandval var egentlig stempla ”BONDE”, med noen av Vinger-elevenes egne skrudde definisjon på hva en bonde var for noe. Dialekta var vel også noe vi fikk høre noe om, men enkelte ville aldri innse at den dialekta vi hadde, egentlig var samme dialekta som var på Vinger en gang i tida. Problemet er vel at de ved et tidspunkt skulle være så mye finere – eller virke så mye finere antar jeg. Nå feier jeg ikke alle fra Kongsvinger under samma kam, for det er utrolig mange gode mennesker fra Kongsvinger også! Men det var liksom bare forsmaken…

Bonde, prata bredt, feit. Heldigvis hadde jeg ikke rødt hår, briller og regulering i tillegg – og jeg hadde heller ingen faglige vansker(bortsett fra at jeg har vanskeligheter med å skjønne logikk i matematikk til tider). Jeg hadde venner. Jeg har ikke noe i mot rødt hår, regulering, briller og faglig svake mennesker altså.. for all del.. Jeg opplevde at folk sa stygge ting, at de så på meg, pekte på meg og lo, at noen mer eller mindre tilfeldig skumpa borti meg da de gikk forbi. Når jeg var helt ny gjorde jeg vel ikke stort med det. Det var skummelt og utrygt, og de voksne menneskene på skolen hadde jeg ingen tillit enda. Men det gikk vel til et visst punkt. Når noen sa stygge ting, sa jeg gjerne enda styggere ting tilbake. Når noen så på meg, fikk de ”hvis-du-ikke-slutter-å-se-på-meg-så-skal-jeg-setta-meg-på-det-stygge-trynet-ditt-og-gnu-det-nedi-asfalten-blikket”(stygt tenkt, men når det er nok – så er det nok). Det samme gjaldt vel egentlig da de pekte og lo. Og da noen mer eller mindre skumpa borti meg – tok jeg fart og skumpa til dem jeg også.. gjerne med litt mer kraft - det blir gjerne det når man sparker fra og dytter. Noen ble så klart sinte og slik, men jeg hadde jo tross alt bare ”snubla”.

Jeg opparbeidet meg egentlig respekt fra mange av dissa tølpene som antagelig ikke hadde bedre å finna på, og som i mangel på selvinnsikt absolutt måtte hakke på noen annen de trodde de skulle få hakke på i evig tid. Jeg har ikke skjønt hva som er så kult med det heller. Det var en god og mektig følelse når de bøyde hodene sine og lovet meg at de aldri skulle gjøre det igjen. Jeg har aldri gjort dem noe verre enn det de gjorde mot meg. Det jeg gjorde, gjorde jeg bare i sinne. Det er vel det som er forskjellen. Den dag i dag, er det mange av dissa som dengang sa og gjorde ting, som smiler og hilser på meg da de ser meg. Får gjerne en klapp på skuldra, og noen gir meg også en klem. Det er mange jeg egentlig har ”tilgitt” også, men det har de måttet gjort seg fortjent til sjøl. Og jeg tror de merker at de er tilgitt – evt. ikke tilgitt. Jeg er ”venn” med noen av disse på Facebook, og merkelig nok er det i de fleste tilfeller de som har spurt meg om jeg ville være vennen deres. Noen vet jeg ikke engang hvorfor jeg er venn med – for de fortjener det absolutt ikke.

Jeg prata jo hjemme om at den og den hadde vært slem da jeg kom hjem fra skolen. Vi brukte ganske mye tid på dette. Foreldrene mine(og broren min) har hele tiden vist interesse for hvordan jeg har hatt det. Mamma fortalte meg en gang... ”Hvis noen er slemme med deg, sier du de skal stoppe. Stopper de ikke, finner du en voksen. Hvis ikke det hjelper, slår du – og da skal du slå HARDT!”. Konkret og grei moralpreken som har ligget og lyst i bakhodet opp igjennom åra.

Øvrebyen var et sånn klyse-mekka at jeg nærmest blir uvel av tanken. Alle skulle se slik og slik ut, ha de klærne, den hårfarge, den sveisen.. ja.. de sa det aldri, men man kjente det på seg. Jeg følte meg rett og slett som en outsider – og jeg ga egentlig mektig faen. De titta rart på meg, og jeg titta enda rarere på dem. Den grønne lua(for de som husker den) var rett og slett et opprør mot at alt sku væra så jævla fint. Antagelig var det bare utapå. Jeg opplevde at noen av dem faktisk måtte smile når jeg imiterte hvor ille det antagelig var for dem at det var tomt for en eller anna Jean Paul-jakke i deres størrelse. Jeg aner ikke hva folk mente om meg på den tida, og det bryr jeg meg egentlig fælt lite om. Sa de noe, fikk de finger’n. Punktum.

Jeg irriterte meg grenseløst over at jeg ikke kunne gå ut noe sted(spesielt på Kongsvinger) uten at folk sa ett eller anna om at jeg var stor. Nå har ikke jeg vært ute på Vinger på mange år, men før jeg flytta derfra var det veldig ofte slik. Mulig ute-klientellet er forbedret nå. Eventuelt har kanskje noen blitt litt mer voksne mellom øra. Jeg innbiller meg at noen fremdeles er like mugne mellom øra. Det beste er når noen skal gjøre meg en tjeneste å fortelle meg at jeg er tjukk. Å spille overraska da, er vel noe av det morsomste jeg gjør. Hvor teite går det an å bli egentlig? Teite kommentarer som ”Hvor lenge har du igjen nå da? Det er nok fælt for deg i denna varmen. Skal vel bli godt å få ut ungen nå” av utvitende mennesker. Dette har jeg nevnt tidligere i bloggen, og det er også noe jeg rister på huet av. Blikk. Granskende blikk fra hæla og opp, og ned igjen - gjerne flere ganger - i tro om at jeg ikke merker det. Det er middelaldrende kjærringer som er verst. De blir litt spake når de møter de heller kalde øya mine(evt. blinker de rødt av og til) når de driver med kroppsscanninga si. Jeg slipper ikke øya før de viker unna sjøl. I've got the power! Slik kjennes det hvertfall...

Men jeg syns jeg har klart meg bra, til tross for den viten om at folk kan være så intenst motbydelige mot andre mennesker. Egentlig har jeg viet altfor mye oppmerksomhet og tid mot mennesker som er teite. Jeg burde i aller høyeste grad skrevet mye mer om folk som jeg er så glad i. Jeg er glad i folk som kanskje ikke kjenner meg så godt også. De er bare gode. Tvers igjennom. Det oser godhet av enkelte mennesker. De har aldri gjort meg noe. Jeg har hatt det utrolig mye moro i løpet av mitt snart 29 år lange liv. Jeg har blitt glad i så mange mennesker som har vist meg at de setter pris på meg. Følelsen av at noen ønsker å bli bedre kjent med meg for den jeg er, er ubeskrivelig. Heldigvis er det så mye flere gode mennesker enn teite. Jeg har selvfølgelig kjent på alle ord og blikk, men det har ikke stoppet meg fra å komme meg videre i livet – for det er så utrolig mange mennesker som har løftet meg opp. Familie, venner, bekjente. Dere, sammen med min egen personlighet og stahet, har gjort meg til den jeg er i dag.

Takk skal dere faen meg ha!

The big bang...

Tenkte jeg fikk si noen ord om dette. Jeg mener det i mange tilfeller er best å holde kjeft, men likevel..

Fredag 22. juli smalt det. Rett og slett. Regjeringskvartalet fikk seg en real kavring litt før halv fire. Hvem hadde trudd det? Tydeligvis ikke så veldig mange. Det er ikke noe man går og er forberedt på uansett. Jeg satt i stille og fredlige Æbbærsætra da det smalt, og ante ingenting.. merket det ikke overhode..det var ikke dekning på telefon,  hadde ikke radio eller TV. Jeg visste altså ingenting før jeg sjekka Facebook på wap’en da jeg skulle en tur til Kongsvinger. Først tenkte jeg egentlig ikke mye over det før jeg begynte å lese nettaviser, se bilder… Da knøt det seg alldeles. Jeg fikk rett og slett hjertebank og ble urolig. Hørte på nyheter hele veien… en kunne tydelig høre at reporterne ikke var det minste forberedt på å skulle stille denne type spørsmål, og man kunne lukte redsel og frykt gjennom høytalerne.

All ære til Stoltenberg og politi som skulle svare på spørsmål fra reportere. Jeg hadde aldri i verden klart å holde tunga rett i munnen med alle de mer eller mindre usmarte spørsmålene. De spør vel i håp om at noen skal røpe seg om noe foreløpig taushetsbelagte greier, men jeg merka jeg ble irritert på deres vegne. De klarte seg så til de grader bra! Med tanke på at Stoltenberg kjente mange av de som var døde og skadet - og deres pårørende, hadde han en ubeskrivelig ro. Kan ikke forklare den beundringen jeg har ovenfor han.

Tanken slo meg om at det kunne være no slik Al-Quida-greier(om det er slik det skrives merker jeg at jeg er litt usikker på), men jeg valgte å ikke uttrykke meg om noen ting. Det var skummelt. Rett og slett dritskummelt, og jeg kjente på det i hver eneste millimeter av denna digre kroppen. Folk på Facebook hadde allerede begynt å skrive alt mulig rart, og spekulasjonene var ikke snaue. De fleste gikk hardt utover muslimer. ”Dessa innvandrera! Hva var det jeg sa? Send dom hemmatt!”. Som sagt, hadde jeg selv tenkt tanken på at det kunne være noe lignende, men når jeg så folk skrive alt mulig begynte hjula mellom øra og snurre. HVIS det var et terrorangrep fra en eller annen ekstrem muslimsk terrorgruppe, er det så rart at de bomber her i Norge? Jeg hadde svaret: NEI. De har sikkert sine grunner.

Så kom meldingene om skyting på Utøya. Det skytes jo hist og her ellers i året også, men det var jo litt spesielt at det skjedde rett etter smellet i Oslo. Dette var før jeg fikk vite hvor mange som egentlig var blitt beskutt der. Etterhvert ble jeg klar over at AUF-leiren holdt til der, og sa jeg til meg selv: ”Det kan jo like gjerne væra en gæærn FrP’er”. Jeg feier ikke alle FrP’ere under samme kam. Jeg kjenner da noen vettuge av dem også :p Det var vel heller at FrP og Arbeiderpartiet gjerne er uenige om alt mulig.

Hvilke følelser sitter man igjen med når man får sånne nyheter? Jo… Hva faen skjer? Kjenner jeg noen der? Er alle jeg kjenner i Oslo levende og uskadde? Blir det flere bomber? Er det mange av dem? Vil de angripe andre steder i landet? Vil jeg dø? Det er noen av dem.

Fredag kveld tok politiet denne politikledde gjerningsmannen som på en kynisk måte tok livet av så mange uskyldige mennesker. Det viste seg å være den samme mannen som hadde stått bak bombinga i Oslo. Faren min fortalte dette da han kom på sætra lørdag formiddag. Da han fortalte at gjerningsmannen var etnisk norsk ble jeg nesten lettet. Høres grusomt ut kanskje, men det ble jeg. Jeg var glad på alle uskyldige innvandrere og muslimer sine vegne. Jeg kan ikke forestille meg sirkuset det hadde blitt dersom det hadde vært en av dem.

Det er nå onsdag uka etter… og hvordan har det vært? Jeg syns det har vært helt jævlig. Jeg har grini, både utenpå og inni meg. Jeg har diskutert så tårene har spruta med noen som har kommet med litt vel enkle løsninger og konklusjoner. Jeg har hatt så vondt, at jeg har vært bekymra for om det er noe fysisk feil med meg. Jeg har lest altfor mye nyheter, skildringer… Jeg har vært en av ofrene på Utøya.. men det var i en drøm. Det var heilt forferdelig. Jeg var drivvåt av tårer og svette, og hadde en puls nærmere maks. Det var vanskelig å sove igjen etter det.. Og da kan jeg ikke tenke meg hvordan de som faktisk var der hadde det. Jeg kjente ingen som var på Utøya.. så vidt jeg vet. Men jeg kjenner noen som kjenner noen. Det er det sikkert mange som gjør. Men jeg kjenner likevel en sånn inderlig smerte.

Uansett hvor ille dette er for alle mer eller mindre berørte, kjenner jeg at jeg trenger pause. Det lar seg ikke gjøra antagelig, og det vil jo ALDRI bli glemt. Men det er så mye av det. Det føles utrygt fremdeles fordi man hele tiden får bilder, blir minnet på det. Det gjør meg engstelig. Det er urettferdig at jeg sier dette. Noen kan faktisk ikke velge å ta pause fra det – og det gjør meg ufattelig vondt.

Facebook er ikke noe godt sted å oppholde seg(så sant man ikke kun fører private samtaler med noen). Noen som lager gruppe til minne om den og den før man i det heletatt har fått bekreftet at vedkommende var en av de omkommende, Det Norske Flagg på alle mulige profilbilder slik at det så ut som rene folkefesten, nydannede grupper om strengere fengselsstraff i Norge, grupper som mener at begravelsene til ofrene skal skje på Statens ”regning”. Jeg fikk huden full fordi jeg mente at det ville være som om Det norske Vegvesen skulle betale for alle de som omkom i trafikken. Tanken bak var at det ikke er Staten som har skylda eller ansvaret for det skjedde i Oslo og på Utøya, og at det uansett ville vært ei fattig trøst for de berørte. Mennesket i diskusjonen mente at det var en ”hverdagstragedie”. Jeg hisset meg selvfølgelig opp over uttrykket vedkommende brukte. Ingen skal komme å fortelle meg at å miste noen man er så glad i er en "hverdagstragedie" – trafikk eller pistol. Jeg kan skjønne at dette blir ekstra heavy fordi det var så mange det rammet i Oslo og på Utøya og den biten der. Og fredag 22. juli gjør vondere for meg som utenforstående enn om noen jeg ikke aner hvem er, mister livet i trafikkulykke i Nord-Troms. Ikke at deres liv er mindre verdt enn noen annens.

Folk mener så mye. Det gjør jeg også, som dere skjønner, men folk mener så mye om hva folk skal mene. Jeg er skyldig i det sjøl. Jeg sier ikke at denne gjerningsmannens meninger bør aksepteres, men det er tross alt hans meninger. Rent generelt mener jeg at man bør respektere at andre mener andre ting enn en selv. Hvis jeg hadde skrevet dette på Facebook ville det antagelig lyse rødt hos noen av ”vennene” mine der. Og jeg kan forstå det. Hvertfall ettersom jeg sier det nå. Hadde jeg sagt det for ei uke siden, hadde jeg antagelig fått 13 ”liker”.

Jeg savner vanlige statusoppdateringer der folk er glade, mennesker som har opplevd positive gode ting. Jeg fikk tårer i øynene da noen skrev at de hadde hatt det fantastisk på Hunderfossen med folk de satte pris på. Jeg føler ikke jeg kan skrive en positiv status, sjøl om jeg alltid gjør mitt beste for at det skal være en positiv vri på det. Jeg savner nesten(bare nesten) alle klagene på været og ett eller annet sted folk har vondt. Jeg savner avisoverskrifter med elger i hagen, med kjendisskilsmisser og hvor i landet det kommer til å bli fint vær. Jeg savner politikernes jag om valgstemmer. Jeg savner å kunne snakke med mennesker om hva som skjedde på Grey’s(sjøl om jeg ikke har TV og ikke ser på Grey’s). Jeg savner å våkne til hverdagsbekymringene. Jeg savner hverdagen. Jeg føler meg grusom.

Men til slutt… Igjen.. All ære til Stoltenberg.. til redningsmannskap… politi.. til samholdet i Norge. Tankene mine er hos ofre og pårørende. Det gjør meg så vondt.

Nytt år.. nye muligheter.. blablablabla...

Siden jeg starta på Medi3 har jeg gått ned 24, 5 kilo.. og gått opp igjen noen av dem igjen... Ting gikk så utrolig på skinner helt fram til juletider i fjor.. da stoppa alt opp. Rett og slett. Egentlig så stoppa JEG opp. Det kjentes ut som jeg slutta å virke – bortsett fra hodepinen. Den var der konstant – hver jævla dag i over to måneder. Røyk på ei 50 % sjukemelding for å roe ned litt. Det ble litt mye med jobb og eksamen og alt sånn. Jeg opplevde egentlig at det var meir slitsomt å væra halvt sjukemeldt enn å jobbe fullt. Jeg følte jeg måtte fikse alt de dagene jeg var på jobb, og jobba vel omtrent vettet av meg de to dagene i uka jeg var på jobb. Hele tida forsikra jeg meg om at vikarer omtrent hadde manus for undervisningen jeg var borte fra. Kontrollfrik? Mmnjeeijjaa….

Jeg har ikke gått ned et gram fra ca. november 2010. Motivasjonen har også vært type fraværende fra da… hvordan oppdriver man motivasjon? Det finnes så mange piller, men finnes det noen for det? Nei. Noen bruker amfetamin for å holde seg aktiv, men merker at det ikke er noe alternativ for meg. Det er heller ikke motiverende at folk hele tida spør hvordan det går med ”slankinga”… Noen ganger blir jeg rett og slett uvel når de spør…

Medi 3 var superfornøyde med innsatsen min uansett om jeg hadde det litt tøft rundt de tider, og ønsket at jeg skulle stille til intervju i avisa. Det ska gå an å lesa artikkelen ca her.

Jeg fikk masse tilbakemeldinger om at jeg var SÅ flink og at alle var så mektig imponerte over hva jeg hadde prestert. Jeg er jo stolt av det jeg klarte, men jeg var, ved det tidspunktet artikkelen kom ut, ganske på randen. Jeg fant ikke motivasjon.. mat var dritt, og treninga begynte å bli kjedelig. Alle skal ha nedturer i slankingen sies det. ”Det er jo bare et tilbakefall! Stå på!” Bare ett tilbakefall?? hadde det bare vært det første tilbakefallet mitt så hadde det vært greit. Men dette er langt fra det første.. jeg har hatt MÆTT i tilbakefall.. og det er det som har dratt meg så til de grader ned i møkka også..

Møkk er som lim.. seig guffe som det er uforskammet vanskelig å dra beina opp fra… og har du først fått det eine beinet opp, så må du til slutt sette det ned i møkka igjen for å komma deg framover, og da sitter du like fordømt fast igjen… men det går da på en måte framover.. bare i sirup-fart.. og det ha man ofte ikke tid til.. ikke jeg hvertfall..

Tenker vi spoler litt fram i tid jeg nå.. kanskje tar jeg noa dukk i fortida etter hvert… men en skal ikke dvele ved den har jeg hørt noen si..

Nå har jeg ferie… den går mot slutten, men har igjen ett par uker til. Ny førsteklasse til høsten… siste året med studier(hvertfall for nå)… blir litt som siste blogginnlegg merker jeg.. deja vu liksom.. bare at nå skal jeg prøve å holde liv i bloggen… ble rett og slett inspirert av en venn til å fyre opp igjen ”grillen”. Denne vennen har egentlig bare vært en bekjent inntil et par dager siden. Og likevel kaller jeg han en venn. Noen ganger blir det bare slik.

Så.. Tattah!