Hvem er jeg?

Er jeg den svarte jenta med mørk bad-ass-sminke, svarte klær, nagler, klær – gjerne med et statement fra helvete? Ho som hører på death metal med tekster som gjør at halvkristne oldemødre ruller rundt i grava som en halvsliten tørketrommel til sangen er ferdig? Kanskje det er derfor det heter death metal? Jaja.. Anyway.. Spørsmålet var ”Hvem er jeg?” Er jeg den jenta som beskrevet over? Ja. Og nei.

Jeg er usedvanlig glad i farger. De som kjenner meg syns kanskje det er merkelig, og tenker "Jammen ho går jo stort sett i svart". Det er fordi kroppen min er en bedre match med svart enn med mange av de andre fargene. Tilbake til farger. Det er ingenting som frembringer så mye følelser som farger! Og øyne, men nå er det altså farger… Man kan merke alle sinnsstemninger med farger. Jeg fascineres av fargerike mennesker - de trenger ikke nødvendigvis ha fargene på seg – de bare oser farge. Personligheten deres altså. Ingenting er mer urovekkende enn ei middelaldrende dame i klær med glorete farger elegant porsjonert i et hav av mønster. Man kan bli svimmel av mindre..

Mennesker er interessante. Ikke alle mennesker viser seg å være så interessante som de i utgangspunktet virket, og noen bare eksisterer uten farge. Auraen deres eier ingen farge. Noen har et tomrom rundt seg - i mine øyne. Det er noen som ikke kan sammenlignes med farger. For andre har disse fargeløse menneskene kanskje en farge, men noen tror jeg kanskje ikke har evnen til å vises i farger. I mine øyne. Men jeg har ikke tenkt å vie disse menneskene noe mer oppmerksomhet nå, selv om det også beskriver en gruppe mennesker. Tilbake til farger...

Jeg liker grå og svarte mennesker også. Jeg har vært både grå og svart. De grå gjør meg egentlig nesten deprimert… men likevel – de er noen. Noen med følelser, minner, erfaringer.. jeg får lyst til å snakke med dem. Gå bort til dem og bli kjent med dem. Hva tenker de grå menneskene? Tenker de annerledes enn det jeg gjorde da jeg var grå? Er de tvers igjennom grå?

Blinkende neon-mennesker tar piffen fra meg på en måte. Litt som et astmaanfall. De har en farge som på en så intens måte prøver å lyse mer enn absolutt alle andre. Krampeaktige mennesker som brutalt prøver å være en annen farge enn det de er. De er gjerne et blikkfang, men ikke nødvendigvis. De har en farge som bråker. De blinker – gjerne fort og veksler mellom ulike grelle neonfarger.

Pasteller er litt kvalmende. Pastellmennesker har en sånn kvalmefrembringende aura over seg. Likevel er de spennende mennesker. Alle mennesker er på en eller annen måte spennende. Disse pastellmenneskene er ”flowere”.. litt duse – i personligheten.

”Café Latte” er de minst interessante av alle interessante mennesker i verden. De er så vanlige og så nøytrale at man nesten ikke ser dem. Den fargen burde forbys. Alle med den fargen burde stenges inne i et avlukke og ikke få komme ut igjen før de har bestemt seg for en annen farge.

Så hvilken farge er jeg? Jeg er alle farger. Alt ettersom. Jeg er til og med ”Café Latte” noen ganger – og da trenger jeg egentlig litt ekstra kjærlighet eller noe..

Men hva er den optimale fargen? Det må væra brun! Ikke at alle burde vært negere, men ellers.. i sinnet. Nå bruker jeg ikke neger for å være rasistisk eller noe slikt. Jeg har alltid brukt ordet, og har aldri lagt NOE negativt i ordet. Det er rett og slett det jeg har kalt et menneske som har mørk hud i hele mitt liv. På samme måte som en gråstein alltid er blitt kalt en gråstein, en vindusvisker en vindusvisker.. ja.. du skjønner… Brun. Hvis du blander alle fargene sammen, blir det brunt. Jeg tror alle har alle farger av og til. Ikke samtidig. Men at alle har vært alle fargene en eller annen gang i livet sitt…

Hvilken farge er du? Nå?