Sommerferie rundes av...

Da er det kun få dager igjen til jobb etter en lang sommerferie. Det har vært godt og svært nødvendig. Det er godt å få et ordentlig avbrekk før man skal starte på et nytt skoleår. Det er mye inntrykk man trenger å slippe taket på når skoleåret er slutt. Skal man bytte klasse, er det også nærmest en sorgprosess som man må igjennom. Jeg skal starte opp igjen med 1. trinn til høsten. En herlig gjeng! Det innebar jo også at jeg måtte vende meg til tanken på å ikke følge gromunga mine videre til 4. trinn. Trøster meg med at jeg kommer til å se dem nesten hver dag på jobb likevel. En blir jo så glad i dessa unga.

Lite er så interessant og spennende som å jobbe med barn. De gir stort sett alt av seg selv og de legger gjerne ikke skjul på noen ting. Det gir meg så utrolig mye å jobbe med barn. Alle barn er helt unike og de har behov for å bli sett. Et enkelt "Hei! Hvordan har du det i dag?" kan gjøre hverdagen for noen barn lysere. Hvis jeg klarer å se alle barna som den de er, er mitt mål som lærer nådd.

Det er en ubeskrivelig god følelse når de små barna kommer løpende mot meg med åpne armer og et stort smil for å gi meg en klem når de ser meg på morgenen. Det er det beste med lærerjobben min. Det gir også en god følelse når ungene kommer til meg på butikken i ferier, eller at de faktisk hilser på meg med navn etter at de har begynt på ungdomsskolen. Da innbiller jeg meg at jeg har gjort inntrykk på ett eller annet vis.

Jeg, som lærer, ser barna store deler av uka - og ofte flere timer enn foreldrene selv. Jeg er klar over at jeg har en viktig rolle i deres oppvekst og hverdag. Og jeg håper jeg klarer den rollen bra. Jeg legger mye av meg selv i jobben min - noen ganger kanskje mye mer enn det forventes av meg også.

Det er helt klart mange utfordringer som lærer. Det er ting jeg ikke ikke får til, og det er ting jeg syns er svært fortvilende. Det er mange barn som har ulike vansker, og dette preger uten tvil hverdagen deres - og dermed min. Etter å ha begynt på studiet om psykososialt arbeid med barn og unge, har jeg endret litt syn på enkelte barns atferd og vansker. Det er svært ofte underliggende årsaker til at de ikke mestrer hverdagen like godt som andre. Noen barn er tragiske skjebner. Noen barn er rett og slett bare misforståtte.

En lærer blir gjerne kun assosiert med fag. Og det er absolutt en del av jobben vår. Jeg føler av og til at jaget etter å få gode resultater på kartleggingsprøver overstyrer det meste i jobben min. Det er hele tiden en kamp om disse gode resultatene. De sier det bare er "tall", men når mediene publiserer "Dette er de dårligste skolene i landet" får vel både ledere og lærere ved skolen et visst press på seg. Foreldrene ønsker at ungene deres skal gå på en bra skole også selvfølgelig. Problemet er at det kan være svært mange, komplekse grunner til at en klasse får dårlige resultater. Stress, tidspress, prestasjonsangst, manglende faglige kunnskaper, en dårlig dag osv... Hadde alle kartleggingstall kun vært for meg som lærer, hadde det vært greit. Hvorfor disse tallene må publiseres og sammenlignes, er for meg uforståelig. Det viktiste bør være å heve hvert enkelt barns kompetansenivå sosialt og faglig.

Det er fantastisk å oppleve at et barn mestrer noe han eller hun ikke har klart tidligere. Den stoltheten og den gleden barnet viser ved denne oppdagelsen, gjør det virkelig verdt å være lærer. Men likevel.. er ikke den grunnleggende tryggheten og tilliten tilstede, går ikke den faglige innlæringen optimalt. Det er grobunnen for læring. De lærere som ikke har skjønt det, bør gå noen runder med seg sjøl før han eller hun går tilbake til et klasserom. De har eventuelt mulighet til å jobbe på høyere trinn, siden tryggheten og tilliten bør være etablert da - men slik er det slettes ikke for alle. Jeg bruker mye tid på det psykososiale arbeidet i mine klasser, og på grunn av studiet har jeg fått enda mer kjøtt på beina. Jeg vet mer om hvilke tegn jeg skal se etter, og jeg har lettere for å prøve å nøste opp i følelsene til den eleven som har vist problematferd fremfor kun å irettesette. Jeg tror jeg kan være en trygg og god voksenperson for de små barne og jeg håper jeg klarer å bidra til at at de får en tilfredsstillende hverdag.



Jeg er av den oppfatning av at dersom jeg gir litt av meg til et barn - gir det ofte alt av seg selv. Jeg dømmer ikke et barn, selv om jeg kan virke både irritert og oppgitt til tider. Hvert enkelt barn har sin historie, sin bakgrunn. Man skal ikke møte et barn som om det er som "alle andre". For ikke ett barn er som "alle andre". Man skal ikke sette diagnoser på et barn før man har blitt godt nok kjent med det og historien bak det. Dessuten er det ikke min jobb å sette diagnoser heller. Jeg har heldigvis mange jeg kan samarbeide med dersom det barnet har vansker som ligger utenfor mitt kompetansefelt - og det en stor trygghet. Det er svært fortvilende når man ikke klarer å komme inn på et barn og det han/hun sliter med. Da er det vanskelig å ikke ta med seg jobben hjem.

Jeg tror jeg er klar til å starte på et nytt skoleår, selv om jeg veit det blir mange utfordringer. Både i jobben og studiene ved siden av. Livet er utfordrende. Hvis man klarer å møte utfordringer med et åpent sinn, tror jeg man kommer seg bedre gjennom dem enn hvis man bare tenker hva som kan gå galt - eller hva som gikk galt i en lignende situasjon. Det viktigste er å gjøre hverdagen til barna god. Da har man gjort en god jobb. Og man kan ta en velfortjent sommerferie... om ca. 316 dager...

Livets rollespill(meir som seriøs overskrift)

Det er mye en skal være i løpet ta livet… noens barn, søsken, slektning, medelev, venn, yrkesutøver, bekjent, forelder, besteforelder.. ja.. man har mange roller. Og i alle roller ønsker man stort sett å gjøre det beste. Det er to roller jeg mener er viktigst.

Det aller viktigste et menneske skal være er seg sjøl. Jeg veit hvor vanskelig det er å være seg sjøl overfor absolutt alle. En har lett for å tenke på hva andre tenker og meiner om en sjøl, og man bestemmer seg egentlig for at andre antagelig kommer til å dømme en før man har møtt dem. Det har jeg vel tenkt mange ganger. Men jeg har innsett at man bare må lære seg å justere selvet bittelitt, evt. nyansere, etter hvem man er sammen med. Man skal likevel ikke endre på meninger, prinsipper.. egentlig NOE for andre. Man skal kunne gå derifra uten å føle at man har tilsidesatt viktige deler ved seg sjøl – og uten å ha støta andre for noe(sjøl om det krever å svelge unna en og annen kamel). Folk er jo tross alt forskjellige, og det er også viktig å respektere.

Man er seg sjøl med alle positive og negative sider, med alle tanker, følelser, opplevelser og erfaringer. Selvet vil utvikle seg hele livet, det vil i de fleste tilfeller ikke stagnere. Man får nye inntrykk, møter nye mennesker og opplever forskjellige ting som former en. Så når noen sier at ”han/hun har forandra seg”, så kan det faktisk hende - sjøl om det i enkelte tilfeller blir altfor store forandringer.

Jeg kommer ikke til å komme med noen fullstendig definisjon på ”Marie” her. Men kort fortalt: Marie Grethe-Lill Hvithammer, 28(29 i oktober), fra Brandval, bosatt i Brumunddal. Har nesten svart hår(ja, det er farget), blå øyne, 174 høy. Jeg er ikke kristen og tilhører heller ikke noe annet trossamfunn eller livssyn - jeg er altså ikke medlem av noe slikt(hvis ikke de ”glemte” å stryke meg fra statskirka sine medlemslister). Jeg tror på mennesket, og på et liv før døden. Jeg er ikke medlem av noe politisk parti – foreløpig. Jeg hører stort sett på hardrock og metal av ulik art – men er ingen satanist eller kirkegriller av den grunn. Jeg har ikke TV med 1000 kanaler(har ingen faktisk). Alt bortsett fra dette kan dere eventuelt finne ut sjøl hvis det skulle være interessant ved ett eller annet tidspunkt. Dette er et greit utgangspunkt i hvert fall. Mye av personligheten min vil nok dukke opp her i bloggen. Noen som leser bloggen min, kjenner meg antagelig noe fra før og er klar over forskjellige sider ved meg. Det er fordi de har funnet det ut ved å se ulike nyanser av ”Marie”.

Detta er meg… før og nå… evt. i fjor og i år... noa kilo lettere, men ikke et snev mindre ”Marie”.

Det er mennesker man tillater seg å være mer åpen for enn andre. Jeg har en oppfatning av at jeg stort sett er åpen for de aller fleste mennesker, men at det er de som evt. lukker meg. Og det klarer de kanskje ved første møte uten å si noen verdens ting. Man merker det bare. Noen mennesker klarer man ikke å komme innpå, sjøl om man så gjerne vil. Noen mennesker tror man kunne ha vært et godt, interessant bekjentskap/vennskap, men man tørr bare ikke ta kontakt. Det er mennesker i livet man klarer å snakke bedre med enn andre, og det er noen man klarer å si alt til, og prate om alt med. Dette er gjerne personer som har eller får stor betydning for en i livet. Dette bringer meg videre til den andre rollen jeg tenker er viktig: venn.

Livet er stusselig uten venner – ingen skal få meg til å tru annet. Men det er opptil hver enkelt å definere hva eller hvem en venn er, og hvilke egenskaper vedkommende skal ha. Det finnes helt klart dårlige venner, men inntil man selv finner ut av det er de venner likevel. Noen å være sammen med. Gode venner er folk man kan være seg sjøl sammen med hele tiden, uansett. Noen som godtar en for den man er, og som ikke dolker en i ryggen på ulike måter. Å snakke om venner er ikke det samme som å baksnakke. Baksnakking er når man sier noe man ikke tør å si til den man snakker om. Man kan være fortvilet over og frustrert på venner til tider, og noen ganger har man behov for å snakke med noen om det. Ofte har man allerede sagt disse frustrasjonene til vennen man snakker om også.

En venn, for meg, er ærlig. Han/hun kan fortelle meg ting jeg kanskje ikke vil høre. Man kan fortelle om ting uten å være redd for at noen skal leke ”Gossip Girl” i etterkant. Er det noen man er litt usikker på om klarer å holde tett, bør man tenke over hva man sier til de ulike vennene. Dette lærer man ved erfaring. En venn er også en som liker en for den man er, som stiller opp for en hvis man trenger det. En man kan ringe uansett når på døgnet hvis det skulle være noe.

Heldigvis har jeg gode venner. Jeg har venner som jeg har kjent hele livet. Jeg har venner som har vært en stor del av livet mitt i mange år. Jeg har nyoppdagede venner, og jeg antar jeg har uoppdagede venner også. Jeg har firbente venner. Jeg har familie – de er også venner. Venn kan man være selv om man er mor, far, søster, kollega, bestemor, kjæreste, hund.. . Det er noen man kan lene seg inntil da man trenger det – og bare være. Jeg tror ikke jeg kan få for mange venner. De gir meg så mye.

Jeg tar i mot nye venner med åpne armer, så lenge noen ønsker det – og er seg sjøl...