Livet, roser og en og annen meitemark

Jeg er inderlig klar over at det er lenge i mellom hver gang jeg skriver innlegg her, men jeg hadde i utgangspunktet heller aldri tenkt at dette skulle bli noen offentlig dagbok. En kan jo alltids håpe på at det blir oftere nå som livet har roet seg noe.

Livet ja.. underlige greier. "Livet er som en dans på roser", sies det. Det er vel meir som å subbe langs stilkene. Av og til møter man på ei kortvokst rose som en kan lene seg inntil. Og noen ganger møter man en mark og lurer på hvilken ende man skal prate til.

Disse stilkene en møter på har noen ganger torner skarpe som kniver, mens andre er relativt myke og man kan komme forbi uten vesentlig utfordring. Når man kommer til en slette med kortvokste roser, kan man forbarme seg over dem, legge seg ned på dem, lene seg inntil dem og hvile. Noen ganger er dette bare ei stor rose som gjør hele jobben alene. Enkelte av disse store rosene har veldig lang og myk stilk og du kan ta dem med deg på veien hvor du går, men også disse må få lov til å strekke på seg og berøre andre som subber langs stilkene. Disse rosene bidrar til at veien blir litt lettere å gå også. Det er akkurat som om dem åpner veien litt slik at en ikke kommer borti alle de andre tornede stilkene.

Noen ganger møter man enkelte eller en gruppe roser som kommer svaiende inn på veien. Kiler en litt og får en til å le og nyte livet der og da. Noen av dem velger å bli med deg på reisen, mens andre strekker seg i andre retninger. Enkelte kommer en borti flere ganger, og de er like gode som første gangen man traff på dem.

En del av rosene har torner som klamrer seg fast i en - vonde torner. Torner som biter seg vei inn under huden og det er vanskelig å slippe taket. Jeg har heldigvis funnet ut at jeg har ei øks på innerlommen og plaster som kan hjelpe på såret, selv om arret alltid vil være der. Det er viktig å ha riktig redskap med seg når man er på denne vandringen. Noen ganger mister man redskap, eller man finner ikke det som er mest hensiktsmessig å bruke. Da er det lurt å få litt hjelp til å finne igjen det som er nødvendig - sjøl om en kanskje må investere i avsindig mye energi og ressurser for å få tak i dem. I mange tilfeller kan noen av de gode rosene være den beste hjelpen, men andre ganger må man ta beina fatt og oppsøke "Plantasjen".

Noen av disse gode rosene jeg nevnte visner dessverre. Alle gjør omsider det. Det kan være at de visner av helt naturlige årsaker, noen kan også visne på grunn av sykdom. Av og til kan de visne hvis man vanner de for mye eller at de ikke får nok luft. Det er en gylden middelvei med disse rosene. Roser trenger pleie, men også frihet. Ta vare på de visne kronbladene til rosene som visner på veien du går. Da kan du ta dem med deg videre, og ta dem frem og minnes.

Ta vare på rosene. Gi dem luft, tilstrekkelig vann og masse omsorg så har du dem lenger og veien du skal gå på blir lettere.

Vær ei god rose selv. Trekk inn de tornene eller gjør dem tilstrekkelig myke, men for all del - få dem ut hvis det virkelig er nødvendig!

Hva med meitemarken da, tenker kanskje du...Prat til begge ender og fortsett til den som gir deg no fornuftig svar.

Detta ble jaggu djupt - skulle vøri brønn!

Jadda neida så det...

Noen ganger har jeg lurt på hva som er poenget med å irritere seg over alt som folk irriterer seg over. Jeg er skyldig som bare det i det samme, men enkelt ting forstår jeg ikke. Sikkert det samme som andre folk tenker om det jeg irriterer meg over, men da får de skrive sitt eget blogginnlegg om det.

Jeg har observert mange mennesker i forhold, hørt på klager og lest om klager rettet mot partnere og den slags. Noen ganger er det en ytterst god grunn til å klage litt, men i de aller fleste situasjonene er det småting det er snakk om. Ting som egentlig kunne vært forbigått i stillhet. Jeg skal vie litt irritasjon til et par sånne irritasjoner. 

Dorullen for eksempel. Det er diskusjoner på diskusjoner både på nett og i diverse husholdninger om hvor vidt dorullen skal sitte ene eller andre veien. Hva har det egentlig å si? Viktigste er vel at de får tak i papir til det formålet det skal brukes i? Det er ihvertfall ingenting å nærmest ta ut skilsmisse for. Her i huset er det enten jeg eller guttungen som bytter doruller om dagen. Når jeg bytter, setter jeg dorullen med utgangspunktet utover. Dette er en vanesak. Jeg går ikke av skaftet hvis avkommet mitt har satt rullen andre veien. Eneste forskjellen her, er at det er en smule lenger for han å strekke seg for å få tak i det. Han har forstått at det er mye lettere å rope på mor. OCD'n min tikker heller ikke inn dersom jeg er på besøk et sted og rullen sitter "feil vei". Om den i enkelte tilfeller skulle lage krøll i huet mitt, snur jeg rullen i all diskresjon og fortsetter dagen uten traumer. 

Enda en ting som folk klager på er doseter. Menn skal visstnok i en perfekt verden sette ned dosetet etter seg når de er ferdig på do. Vel, synd å måtte si det(og jeg håper ingen går i sjokk ved at jeg sier det), men verden er ikke perfekt. Likevel er det tydeligvis en uskreven regel. Det blir laget klistremerker og plakater og denslags om nettopp dette. Forundrer meg egentlig at det ikke har vært flere opptog med paroler og rødstrømpeslagord over nettopp dette. Et lite sidespor der, men hvorfor er det så viktig at menn gjør dette? Hva tror egentlig irritantene(heilt klart et ord) at menn gjør med doringen når de er på do? I min verden tar de den opp for å unngå å søle på den. Dermed er den like ren(eller uren alt ettersom) når de er ferdige. Er det virkelig så mye arbeid for damer å ta ned dosetet før de skal gjøre sitt fornødne? Jeg klarer ikke forstå det. Er dette nok et "lokk igjen det du åpner"-prinsipp? Jeg mener det er totalt unødvendig å ikke lukke skuffer og skapdører etter seg, men kommer jeg over åpnede sånne, tar jeg de bare igjen i forbifarten. Det kan for all del hende det dukker opp et og anna "hvor vanskelig kan det være?" innabords, men det er jo ingenting å dvele ved.
Jeg tenker at vi skal være glad for at de tar opp doringen i det heletatt. Trur det hadde vært verre om de ikke hadde gjort det.

Nei. Ta dere sammen! Livet er for kort til å lage dårlig stemning pga doruller og doseter. Dersom de bommer på hele dofaanskapen og ikke tørker opp etter seg derimot. Jeg er singel. Kan ikke skjønne hvorfor. 

Hjulestemning..

Hjul skal væra noe alle bilister verdsetter høyt, siden det er essensielt for å kunne komma seg fra A til B. Jeg har et noe anstrengt forhold til hjul.

 Jeg har en lei tendens til å punktere på de mest ugunstige steder og høyst upassende tidspunkt. Det gjør meg ingenting å skru av og på hjul sjøl, men det vil være en latterlig overdrivelse å si at det er moro. Jeg skal likevel innrømme at jeg syns det er interessant å se på eller delta når noe skal skrus, demonteres eller settes sammen. Jeg er nysgjerrig, og jeg liker å få til ting. Det er riktignok sjelden det skjer uten at heile bannevokabularet mitt får fritt spillerom. Får jeg en forklaring på hvordan ting henger sammen og fungerer i tillegg, er skapmekanikeren i meg tilfreds. Jeg har en uforklarlig respekt for folk som forstår seg på bil. Det er på grensen til guddommelig.

Denna uka har jeg fått prøvd meg på et hjuleeventyr som ikke bare varma hjertet, men hver bidige lille millimeter av skrotten min - og da ikke den gode typen. Det har lyst ei varsellampe i idiotpanelet en liten stund, og den sier meg at jeg skal burde kunne trylle med no bremsefriksjonsduppeditter. Jeg er så heldig at jeg har en bekjent som har gudegaven bilforståsegpåer, som meir eller mindre umotivert har tatt på seg å hjelpe meg med detta. Magisk! Meen i forkant av noe som helst bremsemagi hadde jeg kvinna meg opp og bestemt meg for at det ikke skulle komma meir snø og anna vintertilbehør, så jeg skulle bytte hjul.

Klok av skade løsna jeg litt på hjulboltene før jeg skulle begi meg på sjølve skiftinga. Jeg har brent meg på å ha skifta tre hjul, og da det fjerde skulle til pers hadde eine hjulboltfaanskapen bestemt seg for at den ikke gadd å ha skarpe nok kanter (heter garantert kanter) så pipa je brukte bare snurra rundt som finger i smør. Det skulle vise seg at jeg hadde gjort et ganske smart valg. Låseboltjævelen på venstre bak hadde fått nye spor, og det var umulig å få inn adapteren je da må bruke. Jeg har forresten ikke i mitt snart 34 år lange liv hørt om noen som har blitt frastjålet hjulene som sitter på bilen. Det har garantert skjedd siden de har laga låsebolten i utgangspunktet. Enten det, eller så satt en gnom og gnudde seg i hendene og tenkte ut noe for å laga kvalme hos den fremtidige eieren.

Jeg har skifta hjul sjøl på biler stort sett hver gong, men siden felgen måtte balanseres i vinter, var det en smarting på verkstedet som hadde lirka tuppen på adapteren så vidt innpå låsemutteren og måka på med en fænsi maskindrevet muttertrekker. Jeg ringte dekkverkstedet i frustrasjon og adrenalinrus og spurte hva de hadde tenkt å gjøra med det.  De prøvde seg med at det ikke var hold i hverken bolten eller adapteren, at de brukte bli slitt med åra og det ikke var lett å si når den bolten hadde blitt ødelagt. Jeg forklarte at for meg var det ganske lett å si, etter som jeg aldri har brukt noe annet enn manuelt verktøy da jeg har skifta - OG det har funka hver gang frem til nå. Dessuten er  jeg ikke SÅ sterk. Etter mye "eeehhh..", "hmmm..." og ikke annet enn lyden av usikre fingre på tastatur skulle jeg da få komma innom dagen etter "så fikk han se hva han fikk gjort". Merker jeg ble mektig imponert over det. Er det noen som ikke trenger "se hva de får gjort" med en hjulbolt, så må det da være noen som jobber med detta daglig. Makan.

Når denne bolten da var ødelagt, måtte jeg jo logisk nok(klarte å tenke det helt sjøl faktisk) ha en ny hjulbolt. Dura ned på Mekonomen for å få dette, men selvfølgelig var dette bestillingsvare og kunne ikke skaffes før dagen etterpå. Mannen var med ut og sjekka felger og type bolter, jeg la igjen navnet mitt og tok fatt på hjemveien i god tro på at det skulle ordne seg. Dagen etterpå dukket opp som forventet(noe litt stressende siden jeg da selvfølgelig hadde klart å skru av alle alarmer og sov litt for lenge). Henta bolter og dro på dekkverkstedgreia. Sjølsagt hadde jeg da fått feil hjulbolter. Heldigvis hadde de en brukt bolt som jeg da fikk som plaster på såret. Lettere til sinns parkerte jeg bilen hjemme og dro frem det nødvendige utstyret. Løsnet boltene som tidligere og jekka opp makkverket. Det gikk skremmende bra - helt til jeg kom til høyre bak, siste hjulet. Hjulet satt bom fast. Hulken-Marie trådte frem og jeg er sikker på at det var et rimelig spesielt syn når frk. Hvithammer gøyv løs på hjulet på alle tenkelige måter. Jeg ga opp, og innså at jeg måtte krype til korset og få hjelp. Etter en runde rundt bilen, gikk det en faan i meg og jeg gikk krampeaktig løs på hjulet som om det var det siste jeg skulle ha gjort her i livet, og fantastisk nok løsnet det. Hummerrød i ansiktet, blaut som en akvariefisk(ja, for det regnet jo såklart) og full i grus og gørr skulle jeg jekke ned bilen. Jekken hadde da klart å vri seg, slik at den skrugreia gjorde sitt beste for å komma seg under jordoverflata hver gang og lagde ørlitegrann arbe. Etter å gravd bort all grusen helt ned til sperregrunnen, fikk jeg endelig lirka spaken rundt så jeg fikk bilen på bakken.

Ferden gikk så for å finne ut hva slags deler jeg trengte til bremseeventyret, og videre til Biltema(ja, for jeg driter ikke penger) for å få tak i dem. Der fortalte jeg skiltnummeret, og mannen bak kassa plottet inn, noterte noe på en lapp og gikk til det aller helligste. Kom ut med noen esker, og for å fjerne tvil spurte jeg om han nå hadde funnet riktige deler. Svaret jeg fikk var "Nei, det veit jeg ikke". Jeg trur hjernen min fordampa ut av ørene ganske umiddelbart. Det hadde dukket opp flere artikkelnumre på skjermen, så han gikk og henta det han hadde. Jeg ringte etter mye om og men til Møller for å høre om de visste diameteren på bremseskivene bak, men de kunne ikke hjelpe meg med det - MEN jeg kunne jo uten tvil få kjøpe orginaldelene hos han. Takk for hjelpa.  Sjekka nettsidene til Mekonomen for å se hva slags treff jeg fikk der. Memorerte diametergreiene jeg fikk opp der, gikk inn, og sa hva jeg trodde det var det. Ny dame i kassa. Hun dobbeltsjekka med Meca sine sider, og hun mente det IKKE var de. Jeg kjente apatien ta overhånd, og sa at jeg fikk komme tilbake. Kom hjem, skrudde av hjulmøkka og gjorde et forsøk på å måle bremseskiva. Hvor lettvint det er, gidder jeg ikke en gang å starte på, men det er utrolig hva man får til med et cd-cove, en linjal og ei pappskive. Når ingen klarer å forklare meg det på steder der man skulle kunne tillate seg å tru at noen visste slik, får en bare klare det sjøl. Dro av gårde for å bestille deler med forhåpentligvis korrekte mål, og da fant vesenet bak kassa ut at det var flere typer bremseklosser også. Heilgarderte meg og ba dem bestille rubbel og bæta av bremseklosser som liksom skulle matche bilen min. Men det tar jo ei heil uke før dom kommer. Så da får vi se da...

Moralen må væra: Ikke gi opp, what doesn't kill you og den slags! Det blir bra til slutt :)

God hjul !

Siste oppdatering par dager etter.. var bare detta som mangla

Her blir det livmor - her sku'n far ha vøri!

Ærlighet, prøverom og folk som ikke klarer å juge

Hva er det å være ærlig? I min verden dreier det seg ikke bare om å si sannheten hvis noen spør deg om noe. Det handler like så mye om å gjøre ærlige handlinger - VÆRE ærlige. Noen hevder å være helt ærlige hele tiden. Jeg er et ærlig menneske. Jeg svarer "nei" hvis noen spør meg om jeg har det bra, hvis det er tilfellet at verden er brutal. Jeg kan si til venninner at enkelte klesplagg bør ligge i klesskapet. Jeg svarer ærlig på spørsmål hvis noen spør om noe - om nesten alt. Det er enkelte ting folk ikke trenger å vite. Et random faktaspørsmål ser jeg ikke noe poeng i å holde for meg selv - så lenge det dreier seg om meg. I mange tilfeller sier jeg ikke hele den detaljerte sannheten hvis jeg ikke er trygg på vedkommende. Det kalles selvforsvar. Jeg snakker ikke om andres hemmelige greier, hvis det er det folk vil vite. Det er ikke min jobb.

Men ærlighet er en kinkig greie. Hvis noen kommer og spør om de er fine, skal man svare ærlig da?. Svarer de "Nei, jeg syns du er dritstygg"? Da er vel ikke å være ærlig en god egenskap? Folk blir jo lei seg av det. Men om de sier "Nei, du er sååå fin" - og ikke mener det, juger de da? Detta var kanskje det verste eksempelet merker jeg. Jeg regner med at de aller fleste som ikke synes dette mennesket var noe fint, vil komme med "en hvit en" her. På en annen side er nok antagelig dette mennesket som trenger andres bekreftelser ute etter nettopp det - en bekreftelse på at h*n er fin. Hvis man er sånn passe oppegående vet en kanskje at ikke alle syns alle er like fine. Dette er smak og behag. Folk er forskjellige. Hvis man spør om dette, forventer man ikke at noen skal mene noe annet enn at man er fin.

 Det ville vært annerledes hvis dette mennesket jeg nevnte(la oss si det er en jente siden det som oftest er jenter som spør om sånt) hadde spurt om det hun hadde på seg var fint. DA er det vel lov å si at det ikke var det fineste du har sett henne i. Det vil jo være slemt å si noe annet. Folk som jobber på klesbutikk burde nesten vært tilkobla løgndetektor hele tiden. Jeg har flere ganger vært i klesbutikk og spurt om betjeningen sin mening om det jeg har prøvd. Jeg har faktisk, med viten og vilje, tredd på meg klær som jeg med min skjebnesvangre kropp aldri burde vært i nærheten av, for så å spørre denne fjonge dama som svinsa rundt og fløtta på klær sin mening. I prøverommet tvang jeg på meg klesplagg, dytta nedi valker og stappa puppa nedi de flaterende plaggene jeg fant. Gjerne da i glorete farger, tversoverstriper OG med et eller anna smæsjing bilde på. Den en gang søte løva, har plutselig fått ei steinblokk i huet og har det største gliset i manns minne. "Du ble jo kjeeeempefint! Med et skjerf ville jo dette bli helt skikkelig stilig!"(viktig å lese dette med høy-sopran-med-overentusiastisk-undertone). Ja, riktig. Hvis skjerfet plutselig tok form som burka. Snakkes a. Dette bekreftet jo bare min teori om at mange av dissa butikkmenneskene juger så det renner av dem når folk prøver klær - kun for å få solgt dissa fillene. De er jo rett og slett ondskapsfullt å la mennesker gå rundt i klær de ser ut som et middelmådig Picasso-maleri i - en kladd. Ansiktsuttrykket til denne dama ved en ukjent butikk øverst til venstre på Maxi på Hamar var et av de bedre da jeg satte øynene i henne, hånda i sida og sa: "seriøst? Du kan ikke heilt ærlig meine det?". Etter litt stotring får a da pressa ut et "Jo, så klart!". Det var vanskelig å tro, vanskelig å ikke le av speilbildet mitt og en smule irriterende at folk biter på detta stadig vekk.

Folk biter på andres "ærlighet" rett som det er, og jeg har selv et uvisst antall ganger vært offer for deres forsøk på å være ærlig. Det morsomste er jo at svært mange av dem kan gjennomskues - spesielt etter at disse sosiale mediene har overtatt livene våre. Jeg har dessverre brent meg på sånne type mennesker før, og har en brutal skepsis over alle menneskers forklaringer og bastante påstander. Jeg kjenner at jeg skulle ønske at folk kunne være ærlige når jeg for eksempel spør hva de skal i helga, påfulgt av en "kanskje vi skal finne på noe". "Jeg skal ingenting. Blir bare hjemme. Orker ikke folk." Tre timer etterpå legges det ut et heisabilde av smilende, fylleglade folk som skåler med alskens glass på samtlige plasser det er mulig å legge de ut på. Og gjerne følger en sjarmerende statusoppdatering. Da er det nesten så jeg føler jeg må lære dem hvordan de skal juge uten at det stiller dem i dårlig lys, og fristelsen til å skrive noe sarkastisk er nærmest umulig å kjempe i mot. Sjøl om jeg har et brennende behov for å omgås mennesker(ikke så mange av gangen) til tider, er jeg inneforstått med at JEG ikke alltid er en del av andres planer.

Nei.. Jeg mener heilt brutalt ærlig:Det beste er om folk er ærlige, men samtidig lærer seg å bruke de sosiale antennene sine og justerer seg deretter. I tillegg har jeg et inderlig ønske om at dersom folk først skal juge, så får de juge så folk trur dem!

Jeg mener alt jeg skriver - tru det den som vil.

Å være...eller ikke være..

Jeg vet at få vet mye om meg, noen vet litt og mange vet fælt lite. Det er nok kanskje slik for de fleste, og det er i grunnen heilt greit også. Det som er viktig for meg er at jeg veit(eller ihvertfall har en viss formening om) hva de som betyr noe for meg mener. Ikke at jeg skal endre meg hvis noen jeg bryr meg om syns jeg er teit eller noe, men jeg føler jeg er litt ferdig med å forholde meg til folk som sier en ting til meg, og en annen ting til nestemann.

Jeg har en oppfatning av at mange mennesker streber etter å være så godt likt, å være et menneske som setter spor hos andre. Jeg tror at alle mennesker setter spor - hos noen. En kan kanskje undre seg litt over hvorfor dette er så viktig for enkelte. For meg betyr det fint lite at jeg ikke er godt likt hos alle, men jeg liker å være et betydningsfullt menneske for de JEG setter pris på. Når jeg tenker etter ville det jo vært interessant å vite hva enkelte mener om meg. Hvem eller hva de tror jeg er. Det er mulig det ville ha kommet noen overraskelser.

Jeg har skyggesider - selvfølgelig. De har vel alle. Jeg har mange av verktøyene som skal til for at det skal bli/være bra, det er bare det at jeg glemmer verktøykassa noen ganger, og noen ganger er ikke de riktige verktøyene med da de trengs. Innerst inne vet jeg at jeg er like bra som de fleste andre. At jeg har egenskaper jeg med ganske stor sikkerhet tror de aller fleste vil sette pris på - hvis de da bare tar seg tid til og tillater seg å bli kjent med meg. Det er bare det at det er vanskelig å tro på denne innerste kunnskapen selv noen ganger. Note to self: Raise your head, girl!

En av de viktigste egenskaper et menneske kan ha, er å være snill. Man kommer så inderlig langt her i verden ved bare å være det. Det kan være avgjørende for kvaliteten på noens dag hvis de møter snille mennesker rundt seg. Mennesker som smiler til en når man går forbi, kanskje tillater seg et lite "hei" også. Det beriker ikke bare den som er mottager av noens snillisme, men det bør også påvirke den som sender ut signalene. Jeg skal faktisk skryte på meg denne egenskapen. Jeg er snill mot nesten alt som kryper og går. De som møter en kald skulder fra meg, har antagelig på sørga for at "velkommen-til-Maries-verden-døra" ble lukket på en eller annen måte. Dette med snill kan jo også helle mot noe som ikke er så positivt(nekter å si det er negativt). Dersom det går utover eget ve og vel, at man til en hver tid prøver å gjøre alle til lags og glemmer at en selv eksisterer oppi det hele, er det ikke bra i lengden. Jeg har vært i mange situasjoner der jeg har tenkt, og med hele den grasiøse kroppen min ment, at så lenge andre har det bra - har jeg det bra. Jeg har det bedre hvis folk rundt meg har det bra. Det kommer jeg ikke utenom. Noen ganger blir man bare litt tappet av energi når man kun bruker den på andre.

Jeg er også fan av folkeskikk. Skikkelig blodfan faktisk. Det burde være et absolutt minstemål for mennesker før de slapp ut i offentligheten - et godt grunnlag for folkeskikk. Det er min oppgave som mor å sørge for at ungen min har dette. Det er noe som skal komme hjemmefra, og denne oppgaven bør starte så fort barnet klarer å kommunisere med andre mennesker. Jeg er av typen som kan irettesette andre barn(også som lærer, men det blir noe ganske annet) dersom jeg ser de har en atferd som jeg mener ikke hører hjemme som medmenneske. Jeg er skammelig klar over at noen sikkert steiler når de tenker på dette ettersom barna deres aldri gjør noe som helst feilaktig Jeg håper av hele meg at noen snakker til guttungen min dersom de opplever at han gjør noe uakseptabelt. Jeg tror nemlig ikke at min sønn er feilfri. Det krever en hel landsby for å oppdra et barn sies det, og i mange tilfeller kan nok dette være sant. Ganske lite som er mer provoserende enn uskikkelige barn.

En annen ting man kommer langt med er forståelse. Empati kan i mange tilfeller være et synonym, men slettes ikke alltid. Oppi all forståelse kan det for mange være lett å glemme seg selv. Kanskje man skal dempe forståelsen noen ganger og tenke på seg selv også. "Seg selv" er faktisk det viktigst i hver og en sitt liv, og det er lett for et overdrevent forståelsesfullt menneske å sette seg selv til side fordi man skjønner hvorfor mennesker gjør som de gjør. Likevel er det veldig viktig å være klar over at enkelte handlinger ikke kan unnskyldes med forståelse for hvorfor de gjøres.

Kjenner en trang til å skrive noe om det å være innbilsk. Jeg tror det går litt innunder det jeg startet med å skrive. At folk er så opptatte av å være godt likt. Noen har i overkant høye tanker om seg selv og hva andre mener om dem, eller de har et forvridd bilde av andres hensikter. Jeg har opplevd en del innbilske mennesker - av begge kjønn. At de får for seg at enkelte(her kan det sikkert leses: jeg)liker dem bedre enn de gjør. Denne egenskapen har nok ikke jeg. Folk kan tro og mene hva de vil om det. Jeg setter pris på at folk tar kontakt med meg og responderer  på det jeg sier eller gjør, men jeg sluker det ikke rått og gjør det ikke til mer enn det er.  En indre skeptiker som har dukket opp etter å ha møtt på/brent meg på en del falske folk, setter en stopper for det. Men..Jeg liker mennesker. Jeg liker å snakke med mennesker, og jeg liker å bli kjent med mennesker(selv om jeg er ganske sjenert).  Jeg liker å ta opp igjen tråden med gamle ørner og andre fuglearter. Jeg snakker, spør, fjåser og tuller. Jeg er stort sett ærlig hvis noen s pør meg om noe, så lenge det ikke dreier seg om høyst private ting. Men selv om jeg viser interesse ved at jeg tar kontakt og snakker,  er det er ikke dermed sagt at jeg innbiller meg noe som helst før vedkommende realtivt tydelig gir uttrykk for det.

Det er ganske lett å snakke om hvilke egenskaper det er bra å ha. På samme måte mener jeg det kan være fint å være klar over hvilke egenskaper som kanskje ikke er så bra. Det hjelper en med å akseptere seg selv for den man er. Jeg kunne sikkert ha ramsa opp ene egenskapen etter den andre, og sagt min mening rundt dem. Men det var slettes ikke hensikten. Hensikten, som kanskje ikke kom så tydelig frem, er at det er viktig å være god mot andre mennesker, men ikke på bekostning av eget ve og vel. Det er viktig å finne ut hvem man er, hva man står for og hva man kan berike eget og andres liv med. Det som kanskje er enda viktigere er å akseptere seg selv for den man er - uansett hva slags egenskapsliste man ender opp med.

- That's me. Eat and digest. -

Bloggblåsing

Det er over to år siden forrige innlegg. Det fantastiske med dette, er at det bare ligger der ute og venter på meg til jeg er klar for det. Jeg kommer aldri til å bli en rosablogger - det er det vel strengt talt ikke et snev av tvil om. Aner ikke hvilken farge jeg har, men de fleste som kjenner meg vil vel umiddelbart si "svart" hvis de skulle gjette. Har hatt et innlegg om farger her tidligere der jeg konkluderte med at jeg nok har et spekter av alle farger - til og med caffe latte(som forøvrig er den kjedeligste fargen jeg vet om). Men det får bli hvilken farge det vil.

Har lenge tenkt at jeg skulle blåse noe form for liv i denne bloggen igjen. Mest fordi jeg liker å skrive, men også fordi jeg til tider har veldig mye på hjertet. Skriving har for meg vært terapi i mange situasjoner. Mine aller dypeste tanker er bare tuftet på mennesker jeg er helt trygg på, og som jeg veit holder tett om ting som er viktig for meg. Jeg er umåtelig takknemlig for disse menneskene!

På to år skjer det mye i et liv, og livet har mange vendinger.  Jeg har nå vært/er i enda en av disse airhockeyvendingene. Jeg må nå forsøke å bli kjent med "Bare-Marie"(og sønnen min selvfølgelig). Så hvem er denne Marie jeg leiter etter? Jeg er neimen ikke helt sikker selv, og det skal bli interessant å finne det ut.

Hvem er jeg?

Er jeg den svarte jenta med mørk bad-ass-sminke, svarte klær, nagler, klær – gjerne med et statement fra helvete? Ho som hører på death metal med tekster som gjør at halvkristne oldemødre ruller rundt i grava som en halvsliten tørketrommel til sangen er ferdig? Kanskje det er derfor det heter death metal? Jaja.. Anyway.. Spørsmålet var ”Hvem er jeg?” Er jeg den jenta som beskrevet over? Ja. Og nei.

Jeg er usedvanlig glad i farger. De som kjenner meg syns kanskje det er merkelig, og tenker "Jammen ho går jo stort sett i svart". Det er fordi kroppen min er en bedre match med svart enn med mange av de andre fargene. Tilbake til farger. Det er ingenting som frembringer så mye følelser som farger! Og øyne, men nå er det altså farger… Man kan merke alle sinnsstemninger med farger. Jeg fascineres av fargerike mennesker - de trenger ikke nødvendigvis ha fargene på seg – de bare oser farge. Personligheten deres altså. Ingenting er mer urovekkende enn ei middelaldrende dame i klær med glorete farger elegant porsjonert i et hav av mønster. Man kan bli svimmel av mindre..

Mennesker er interessante. Ikke alle mennesker viser seg å være så interessante som de i utgangspunktet virket, og noen bare eksisterer uten farge. Auraen deres eier ingen farge. Noen har et tomrom rundt seg - i mine øyne. Det er noen som ikke kan sammenlignes med farger. For andre har disse fargeløse menneskene kanskje en farge, men noen tror jeg kanskje ikke har evnen til å vises i farger. I mine øyne. Men jeg har ikke tenkt å vie disse menneskene noe mer oppmerksomhet nå, selv om det også beskriver en gruppe mennesker. Tilbake til farger...

Jeg liker grå og svarte mennesker også. Jeg har vært både grå og svart. De grå gjør meg egentlig nesten deprimert… men likevel – de er noen. Noen med følelser, minner, erfaringer.. jeg får lyst til å snakke med dem. Gå bort til dem og bli kjent med dem. Hva tenker de grå menneskene? Tenker de annerledes enn det jeg gjorde da jeg var grå? Er de tvers igjennom grå?

Blinkende neon-mennesker tar piffen fra meg på en måte. Litt som et astmaanfall. De har en farge som på en så intens måte prøver å lyse mer enn absolutt alle andre. Krampeaktige mennesker som brutalt prøver å være en annen farge enn det de er. De er gjerne et blikkfang, men ikke nødvendigvis. De har en farge som bråker. De blinker – gjerne fort og veksler mellom ulike grelle neonfarger.

Pasteller er litt kvalmende. Pastellmennesker har en sånn kvalmefrembringende aura over seg. Likevel er de spennende mennesker. Alle mennesker er på en eller annen måte spennende. Disse pastellmenneskene er ”flowere”.. litt duse – i personligheten.

”Café Latte” er de minst interessante av alle interessante mennesker i verden. De er så vanlige og så nøytrale at man nesten ikke ser dem. Den fargen burde forbys. Alle med den fargen burde stenges inne i et avlukke og ikke få komme ut igjen før de har bestemt seg for en annen farge.

Så hvilken farge er jeg? Jeg er alle farger. Alt ettersom. Jeg er til og med ”Café Latte” noen ganger – og da trenger jeg egentlig litt ekstra kjærlighet eller noe..

Men hva er den optimale fargen? Det må væra brun! Ikke at alle burde vært negere, men ellers.. i sinnet. Nå bruker jeg ikke neger for å være rasistisk eller noe slikt. Jeg har alltid brukt ordet, og har aldri lagt NOE negativt i ordet. Det er rett og slett det jeg har kalt et menneske som har mørk hud i hele mitt liv. På samme måte som en gråstein alltid er blitt kalt en gråstein, en vindusvisker en vindusvisker.. ja.. du skjønner… Brun. Hvis du blander alle fargene sammen, blir det brunt. Jeg tror alle har alle farger av og til. Ikke samtidig. Men at alle har vært alle fargene en eller annen gang i livet sitt…

Hvilken farge er du? Nå?