Å være...eller ikke være..

Jeg vet at få vet mye om meg, noen vet litt og mange vet fælt lite. Det er nok kanskje slik for de fleste, og det er i grunnen heilt greit også. Det som er viktig for meg er at jeg veit(eller ihvertfall har en viss formening om) hva de som betyr noe for meg mener. Ikke at jeg skal endre meg hvis noen jeg bryr meg om syns jeg er teit eller noe, men jeg føler jeg er litt ferdig med å forholde meg til folk som sier en ting til meg, og en annen ting til nestemann.

Jeg har en oppfatning av at mange mennesker streber etter å være så godt likt, å være et menneske som setter spor hos andre. Jeg tror at alle mennesker setter spor - hos noen. En kan kanskje undre seg litt over hvorfor dette er så viktig for enkelte. For meg betyr det fint lite at jeg ikke er godt likt hos alle, men jeg liker å være et betydningsfullt menneske for de JEG setter pris på. Når jeg tenker etter ville det jo vært interessant å vite hva enkelte mener om meg. Hvem eller hva de tror jeg er. Det er mulig det ville ha kommet noen overraskelser.

Jeg har skyggesider - selvfølgelig. De har vel alle. Jeg har mange av verktøyene som skal til for at det skal bli/være bra, det er bare det at jeg glemmer verktøykassa noen ganger, og noen ganger er ikke de riktige verktøyene med da de trengs. Innerst inne vet jeg at jeg er like bra som de fleste andre. At jeg har egenskaper jeg med ganske stor sikkerhet tror de aller fleste vil sette pris på - hvis de da bare tar seg tid til og tillater seg å bli kjent med meg. Det er bare det at det er vanskelig å tro på denne innerste kunnskapen selv noen ganger. Note to self: Raise your head, girl!

En av de viktigste egenskaper et menneske kan ha, er å være snill. Man kommer så inderlig langt her i verden ved bare å være det. Det kan være avgjørende for kvaliteten på noens dag hvis de møter snille mennesker rundt seg. Mennesker som smiler til en når man går forbi, kanskje tillater seg et lite "hei" også. Det beriker ikke bare den som er mottager av noens snillisme, men det bør også påvirke den som sender ut signalene. Jeg skal faktisk skryte på meg denne egenskapen. Jeg er snill mot nesten alt som kryper og går. De som møter en kald skulder fra meg, har antagelig på sørga for at "velkommen-til-Maries-verden-døra" ble lukket på en eller annen måte. Dette med snill kan jo også helle mot noe som ikke er så positivt(nekter å si det er negativt). Dersom det går utover eget ve og vel, at man til en hver tid prøver å gjøre alle til lags og glemmer at en selv eksisterer oppi det hele, er det ikke bra i lengden. Jeg har vært i mange situasjoner der jeg har tenkt, og med hele den grasiøse kroppen min ment, at så lenge andre har det bra - har jeg det bra. Jeg har det bedre hvis folk rundt meg har det bra. Det kommer jeg ikke utenom. Noen ganger blir man bare litt tappet av energi når man kun bruker den på andre.

Jeg er også fan av folkeskikk. Skikkelig blodfan faktisk. Det burde være et absolutt minstemål for mennesker før de slapp ut i offentligheten - et godt grunnlag for folkeskikk. Det er min oppgave som mor å sørge for at ungen min har dette. Det er noe som skal komme hjemmefra, og denne oppgaven bør starte så fort barnet klarer å kommunisere med andre mennesker. Jeg er av typen som kan irettesette andre barn(også som lærer, men det blir noe ganske annet) dersom jeg ser de har en atferd som jeg mener ikke hører hjemme som medmenneske. Jeg er skammelig klar over at noen sikkert steiler når de tenker på dette ettersom barna deres aldri gjør noe som helst feilaktig Jeg håper av hele meg at noen snakker til guttungen min dersom de opplever at han gjør noe uakseptabelt. Jeg tror nemlig ikke at min sønn er feilfri. Det krever en hel landsby for å oppdra et barn sies det, og i mange tilfeller kan nok dette være sant. Ganske lite som er mer provoserende enn uskikkelige barn.

En annen ting man kommer langt med er forståelse. Empati kan i mange tilfeller være et synonym, men slettes ikke alltid. Oppi all forståelse kan det for mange være lett å glemme seg selv. Kanskje man skal dempe forståelsen noen ganger og tenke på seg selv også. "Seg selv" er faktisk det viktigst i hver og en sitt liv, og det er lett for et overdrevent forståelsesfullt menneske å sette seg selv til side fordi man skjønner hvorfor mennesker gjør som de gjør. Likevel er det veldig viktig å være klar over at enkelte handlinger ikke kan unnskyldes med forståelse for hvorfor de gjøres.

Kjenner en trang til å skrive noe om det å være innbilsk. Jeg tror det går litt innunder det jeg startet med å skrive. At folk er så opptatte av å være godt likt. Noen har i overkant høye tanker om seg selv og hva andre mener om dem, eller de har et forvridd bilde av andres hensikter. Jeg har opplevd en del innbilske mennesker - av begge kjønn. At de får for seg at enkelte(her kan det sikkert leses: jeg)liker dem bedre enn de gjør. Denne egenskapen har nok ikke jeg. Folk kan tro og mene hva de vil om det. Jeg setter pris på at folk tar kontakt med meg og responderer  på det jeg sier eller gjør, men jeg sluker det ikke rått og gjør det ikke til mer enn det er.  En indre skeptiker som har dukket opp etter å ha møtt på/brent meg på en del falske folk, setter en stopper for det. Men..Jeg liker mennesker. Jeg liker å snakke med mennesker, og jeg liker å bli kjent med mennesker(selv om jeg er ganske sjenert).  Jeg liker å ta opp igjen tråden med gamle ørner og andre fuglearter. Jeg snakker, spør, fjåser og tuller. Jeg er stort sett ærlig hvis noen s pør meg om noe, så lenge det ikke dreier seg om høyst private ting. Men selv om jeg viser interesse ved at jeg tar kontakt og snakker,  er det er ikke dermed sagt at jeg innbiller meg noe som helst før vedkommende realtivt tydelig gir uttrykk for det.

Det er ganske lett å snakke om hvilke egenskaper det er bra å ha. På samme måte mener jeg det kan være fint å være klar over hvilke egenskaper som kanskje ikke er så bra. Det hjelper en med å akseptere seg selv for den man er. Jeg kunne sikkert ha ramsa opp ene egenskapen etter den andre, og sagt min mening rundt dem. Men det var slettes ikke hensikten. Hensikten, som kanskje ikke kom så tydelig frem, er at det er viktig å være god mot andre mennesker, men ikke på bekostning av eget ve og vel. Det er viktig å finne ut hvem man er, hva man står for og hva man kan berike eget og andres liv med. Det som kanskje er enda viktigere er å akseptere seg selv for den man er - uansett hva slags egenskapsliste man ender opp med.

- That's me. Eat and digest. -