Livet, roser og en og annen meitemark

Jeg er inderlig klar over at det er lenge i mellom hver gang jeg skriver innlegg her, men jeg hadde i utgangspunktet heller aldri tenkt at dette skulle bli noen offentlig dagbok. En kan jo alltids håpe på at det blir oftere nå som livet har roet seg noe.

Livet ja.. underlige greier. "Livet er som en dans på roser", sies det. Det er vel meir som å subbe langs stilkene. Av og til møter man på ei kortvokst rose som en kan lene seg inntil. Og noen ganger møter man en mark og lurer på hvilken ende man skal prate til.

Disse stilkene en møter på har noen ganger torner skarpe som kniver, mens andre er relativt myke og man kan komme forbi uten vesentlig utfordring. Når man kommer til en slette med kortvokste roser, kan man forbarme seg over dem, legge seg ned på dem, lene seg inntil dem og hvile. Noen ganger er dette bare ei stor rose som gjør hele jobben alene. Enkelte av disse store rosene har veldig lang og myk stilk og du kan ta dem med deg på veien hvor du går, men også disse må få lov til å strekke på seg og berøre andre som subber langs stilkene. Disse rosene bidrar til at veien blir litt lettere å gå også. Det er akkurat som om dem åpner veien litt slik at en ikke kommer borti alle de andre tornede stilkene.

Noen ganger møter man enkelte eller en gruppe roser som kommer svaiende inn på veien. Kiler en litt og får en til å le og nyte livet der og da. Noen av dem velger å bli med deg på reisen, mens andre strekker seg i andre retninger. Enkelte kommer en borti flere ganger, og de er like gode som første gangen man traff på dem.

En del av rosene har torner som klamrer seg fast i en - vonde torner. Torner som biter seg vei inn under huden og det er vanskelig å slippe taket. Jeg har heldigvis funnet ut at jeg har ei øks på innerlommen og plaster som kan hjelpe på såret, selv om arret alltid vil være der. Det er viktig å ha riktig redskap med seg når man er på denne vandringen. Noen ganger mister man redskap, eller man finner ikke det som er mest hensiktsmessig å bruke. Da er det lurt å få litt hjelp til å finne igjen det som er nødvendig - sjøl om en kanskje må investere i avsindig mye energi og ressurser for å få tak i dem. I mange tilfeller kan noen av de gode rosene være den beste hjelpen, men andre ganger må man ta beina fatt og oppsøke "Plantasjen".

Noen av disse gode rosene jeg nevnte visner dessverre. Alle gjør omsider det. Det kan være at de visner av helt naturlige årsaker, noen kan også visne på grunn av sykdom. Av og til kan de visne hvis man vanner de for mye eller at de ikke får nok luft. Det er en gylden middelvei med disse rosene. Roser trenger pleie, men også frihet. Ta vare på de visne kronbladene til rosene som visner på veien du går. Da kan du ta dem med deg videre, og ta dem frem og minnes.

Ta vare på rosene. Gi dem luft, tilstrekkelig vann og masse omsorg så har du dem lenger og veien du skal gå på blir lettere.

Vær ei god rose selv. Trekk inn de tornene eller gjør dem tilstrekkelig myke, men for all del - få dem ut hvis det virkelig er nødvendig!

Hva med meitemarken da, tenker kanskje du...Prat til begge ender og fortsett til den som gir deg no fornuftig svar.

Detta ble jaggu djupt - skulle vøri brønn!

Jadda neida så det...

Noen ganger har jeg lurt på hva som er poenget med å irritere seg over alt som folk irriterer seg over. Jeg er skyldig som bare det i det samme, men enkelt ting forstår jeg ikke. Sikkert det samme som andre folk tenker om det jeg irriterer meg over, men da får de skrive sitt eget blogginnlegg om det.

Jeg har observert mange mennesker i forhold, hørt på klager og lest om klager rettet mot partnere og den slags. Noen ganger er det en ytterst god grunn til å klage litt, men i de aller fleste situasjonene er det småting det er snakk om. Ting som egentlig kunne vært forbigått i stillhet. Jeg skal vie litt irritasjon til et par sånne irritasjoner. 

Dorullen for eksempel. Det er diskusjoner på diskusjoner både på nett og i diverse husholdninger om hvor vidt dorullen skal sitte ene eller andre veien. Hva har det egentlig å si? Viktigste er vel at de får tak i papir til det formålet det skal brukes i? Det er ihvertfall ingenting å nærmest ta ut skilsmisse for. Her i huset er det enten jeg eller guttungen som bytter doruller om dagen. Når jeg bytter, setter jeg dorullen med utgangspunktet utover. Dette er en vanesak. Jeg går ikke av skaftet hvis avkommet mitt har satt rullen andre veien. Eneste forskjellen her, er at det er en smule lenger for han å strekke seg for å få tak i det. Han har forstått at det er mye lettere å rope på mor. OCD'n min tikker heller ikke inn dersom jeg er på besøk et sted og rullen sitter "feil vei". Om den i enkelte tilfeller skulle lage krøll i huet mitt, snur jeg rullen i all diskresjon og fortsetter dagen uten traumer. 

Enda en ting som folk klager på er doseter. Menn skal visstnok i en perfekt verden sette ned dosetet etter seg når de er ferdig på do. Vel, synd å måtte si det(og jeg håper ingen går i sjokk ved at jeg sier det), men verden er ikke perfekt. Likevel er det tydeligvis en uskreven regel. Det blir laget klistremerker og plakater og denslags om nettopp dette. Forundrer meg egentlig at det ikke har vært flere opptog med paroler og rødstrømpeslagord over nettopp dette. Et lite sidespor der, men hvorfor er det så viktig at menn gjør dette? Hva tror egentlig irritantene(heilt klart et ord) at menn gjør med doringen når de er på do? I min verden tar de den opp for å unngå å søle på den. Dermed er den like ren(eller uren alt ettersom) når de er ferdige. Er det virkelig så mye arbeid for damer å ta ned dosetet før de skal gjøre sitt fornødne? Jeg klarer ikke forstå det. Er dette nok et "lokk igjen det du åpner"-prinsipp? Jeg mener det er totalt unødvendig å ikke lukke skuffer og skapdører etter seg, men kommer jeg over åpnede sånne, tar jeg de bare igjen i forbifarten. Det kan for all del hende det dukker opp et og anna "hvor vanskelig kan det være?" innabords, men det er jo ingenting å dvele ved.
Jeg tenker at vi skal være glad for at de tar opp doringen i det heletatt. Trur det hadde vært verre om de ikke hadde gjort det.

Nei. Ta dere sammen! Livet er for kort til å lage dårlig stemning pga doruller og doseter. Dersom de bommer på hele dofaanskapen og ikke tørker opp etter seg derimot. Jeg er singel. Kan ikke skjønne hvorfor.