Livet, roser og en og annen meitemark

Jeg er inderlig klar over at det er lenge i mellom hver gang jeg skriver innlegg her, men jeg hadde i utgangspunktet heller aldri tenkt at dette skulle bli noen offentlig dagbok. En kan jo alltids håpe på at det blir oftere nå som livet har roet seg noe.

Livet ja.. underlige greier. "Livet er som en dans på roser", sies det. Det er vel meir som å subbe langs stilkene. Av og til møter man på ei kortvokst rose som en kan lene seg inntil. Og noen ganger møter man en mark og lurer på hvilken ende man skal prate til.

Disse stilkene en møter på har noen ganger torner skarpe som kniver, mens andre er relativt myke og man kan komme forbi uten vesentlig utfordring. Når man kommer til en slette med kortvokste roser, kan man forbarme seg over dem, legge seg ned på dem, lene seg inntil dem og hvile. Noen ganger er dette bare ei stor rose som gjør hele jobben alene. Enkelte av disse store rosene har veldig lang og myk stilk og du kan ta dem med deg på veien hvor du går, men også disse må få lov til å strekke på seg og berøre andre som subber langs stilkene. Disse rosene bidrar til at veien blir litt lettere å gå også. Det er akkurat som om dem åpner veien litt slik at en ikke kommer borti alle de andre tornede stilkene.

Noen ganger møter man enkelte eller en gruppe roser som kommer svaiende inn på veien. Kiler en litt og får en til å le og nyte livet der og da. Noen av dem velger å bli med deg på reisen, mens andre strekker seg i andre retninger. Enkelte kommer en borti flere ganger, og de er like gode som første gangen man traff på dem.

En del av rosene har torner som klamrer seg fast i en - vonde torner. Torner som biter seg vei inn under huden og det er vanskelig å slippe taket. Jeg har heldigvis funnet ut at jeg har ei øks på innerlommen og plaster som kan hjelpe på såret, selv om arret alltid vil være der. Det er viktig å ha riktig redskap med seg når man er på denne vandringen. Noen ganger mister man redskap, eller man finner ikke det som er mest hensiktsmessig å bruke. Da er det lurt å få litt hjelp til å finne igjen det som er nødvendig - sjøl om en kanskje må investere i avsindig mye energi og ressurser for å få tak i dem. I mange tilfeller kan noen av de gode rosene være den beste hjelpen, men andre ganger må man ta beina fatt og oppsøke "Plantasjen".

Noen av disse gode rosene jeg nevnte visner dessverre. Alle gjør omsider det. Det kan være at de visner av helt naturlige årsaker, noen kan også visne på grunn av sykdom. Av og til kan de visne hvis man vanner de for mye eller at de ikke får nok luft. Det er en gylden middelvei med disse rosene. Roser trenger pleie, men også frihet. Ta vare på de visne kronbladene til rosene som visner på veien du går. Da kan du ta dem med deg videre, og ta dem frem og minnes.

Ta vare på rosene. Gi dem luft, tilstrekkelig vann og masse omsorg så har du dem lenger og veien du skal gå på blir lettere.

Vær ei god rose selv. Trekk inn de tornene eller gjør dem tilstrekkelig myke, men for all del - få dem ut hvis det virkelig er nødvendig!

Hva med meitemarken da, tenker kanskje du...Prat til begge ender og fortsett til den som gir deg no fornuftig svar.

Detta ble jaggu djupt - skulle vøri brønn!