Jeg veit med ganske stor sikkerhet at det ikke er praktisk mulig å se igjennom meg. Det lar seg ganske enkelt IKKE gjøra. Jeg er relativt massiv har jeg inntrykk av. Jeg har et speilbilde, og jeg har en oppfatning av at mennesker faktisk ser meg. I de aller fleste tilfeller opplever jeg at mennesker jeg smiler til og hilser på, responderer med lignende handlinger.
Jeg har relativt nylig opplevd at opptil flere mennesker ikke har respondert på denne måten – på samme kveld faktisk, og av ganske mange mennesker. Det var en litt merkelig opplevelse. Jeg tenkte kanskje at jeg på en eller annen finurlig måte hadde fått skjulte talenter. Selv om jeg i mange tilfeller har ønsket at jeg var usynlig eller gjennomsiktig, så har jeg liksom aldri fått det helt til tidligere. Jeg har prøvd å dekke meg til med sminke, mørke klær, pledd, whatever… Men det har liksom aldri helt funka. Denne kvelden jeg har friskt i minnet kunne det virke som jeg klarte det – uten at jeg egentlig ønsket det også faktisk. Jeg følte meg egentlig til tider som et synonym til luft. Av og til er dette en ønsket følelse. Hvis man er i dårlig selskap og føler seg utilpass for eksempel..
Det var enkelte mennesker denne usynligheten ikke virket ovenfor. Det var rett og slett betryggende og svært så trivelig. Jeg satte veldig pris på at bekjente hilste på meg ettersom de ikke hadde sett meg på flere år. Det gjorde ekstra godt da de smilte, kanskje ga meg en klem og sa det var hyggelig å se meg igjen også. Det virket som de mente det, og jeg velger å tro at de faktisk gjorde det. HVIS de mente det, er det nemlig utrolig koselig. Jeg syns egentlig det er teit å si noe slikt hvis man ikke mener det. Det kan være at noen latet som de mente det for å virke høflig - og det er også heilt greit. Høflighet er en veldig god egenskap. Det går egentlig under begrepet ”folkeskikk”.
Jeg har mange ganger smilt, hilst og vært hyggelig selv om jeg kanskje ikke har noen verdens ting til felles med det andre mennesket. Jeg har til og med gjort dette ovenfor mennesker jeg overhode ikke liker. Jeg har gjort dette ovenfor mennesker jeg aldri har sett tidligere. Pasienter på sykehus. Et menneske på høgskolen. Foreldre til elever jeg ikke har. Negere(Ja, jeg kaller det negere – fordi det er det det er, og jeg legger ikke det minste snev av negativitet inn i benevnelsen). Vaskedama på Kiwi. Den gamla dama som satt på bussen. Muslimer. Han som kom og tømte kloakktanken. Han kristne. Skavlan. Til det lille barnet som satt og lekte i sandkassa i parken. Svensker. Den narkomane mannen. Dama i Frelsesarmeen som står og passer på gryta si. Gutten med Downs syndrom. Vokalisten i Dimmu Borgir. Uteliggeren i Oslo som satt og matet duer med den lille maten han hadde. En tilfeldig forbipasserende. Det er vel bare slikt man gjør, tenker jeg. Og enda mer naturlig mener jeg det burde være dersom man ser mennesker man egentlig vet hvem er – så sant ikke vedkommende har gjort noe helt forferdelig.
Enkelte mennesker har man ingen kjemi med, og det er en ærlig sak. Jeg har absolutt ingen problemer med at mennesker ikke har noen kjemi med meg, eller at denne manglende kjemien er gjensidig. Det er slik det er. Jeg forventer på ingen måte at alle i hele verden skal hilse på meg. Jeg mener ikke at jeg er bedre enn noen annen og at alle derfor MÅ smile til eller hilse på meg. Jeg mener likevel at man KAN hilse på mennesker man ikke har noen kjemi med - spesielt dersom man er på et arrangement fordi begge har vært en del den samme tingen, og kanskje enda mer dersom noen prøver å smile og hilse på.
Jeg prøvde virkelig å smile og hilse til ALLE menneskene jeg møtte denne kvelden - selv om jeg kanskje aldri har vekslet et eneste ord med dem tidligere. Jeg kan gjerne innrømme at jeg ikke alltid innbyr til kontakt, men det legger folk egentlig ganske enkelt opp til selv når de ser tvers igjennom meg når jeg prøver å smile til og hilse på dem. Hvis de responderer på det, har de egentlig åpnet døra til Marie – eller latt den stå åpen. Døra mi er åpen for alle, men noen lukker den(og i mange tilfeller låser de den også – og kaster nøkkelen ned i et dypt, mørkt hull) når de ikke responderer på smilet eller den beskjedne hilsenen.
Dette er ikke ment som en skjennepreken til menneskene som ikke hilste på MEG den kvelden. Det var noen som gjorde det, og viste at de satte pris på at jeg var der og at de så meg igjen etter så mange år. Det betyr uforskammet mye mer enn at disse menneskene IKKE gjorde det denne kvelden. Dette er egentlig et ønske om at flere kanskje i det minste kan gjøre et forsøk på å smile til og hilse på mennesker de møter - hvor som helst. Dette er egentlig et ønske om at enkelte mennesker kan prøve å få kontakt med jorden og likestille seg med alle andre mennesker.
Jeg tror kanskje at noen mennesker har vanskeligheter med å smile til tilfeldig forbipasserende dersom de ikke kan smile til mennesker de kan kalle bekjente. Det er ikke sånn at jeg konstant går rundt og smiler heller. Jeg har også latt være å hilse på mennesker jeg har møtt som jeg veit hvem er - jeg er også skyldig i å la være å ta initiativet til å ta kontakt. Men jeg responderer alltid dersom noen andre tar initiativet. Her er stikkordet også "folkeskikk".
Et smil kombinert med øyekontakt kan forandre dagen til noen. Et slikt smil kan få et menneske til å blomstre. Et slikt smil sender signaler om medmenneskelighet, at det fins noe godt iboende dette mennesket. Et slikt smil gir følelsen av å bety noe. Et slikt smil gir følelsen av å bli sett - det fjerner følelsen av å være gjennomsiktig og usynlig . Ikke alle mennesker er like bemidlet, har de kuleste vennene eller den flotteste jobben. Ikke alle har fått samme muligheter her i livet rett og slett. Men.. jeg mener at absolutt ALLE fortjener et smil...
Smil for faen! SMIL!
