Hva er det å være ærlig? I min verden dreier det seg ikke bare om å si sannheten hvis noen spør deg om noe. Det handler like så mye om å gjøre ærlige handlinger - VÆRE ærlige. Noen hevder å være helt ærlige hele tiden. Jeg er et ærlig menneske. Jeg svarer "nei" hvis noen spør meg om jeg har det bra, hvis det er tilfellet at verden er brutal. Jeg kan si til venninner at enkelte klesplagg bør ligge i klesskapet. Jeg svarer ærlig på spørsmål hvis noen spør om noe - om nesten alt. Det er enkelte ting folk ikke trenger å vite. Et random faktaspørsmål ser jeg ikke noe poeng i å holde for meg selv - så lenge det dreier seg om meg. I mange tilfeller sier jeg ikke hele den detaljerte sannheten hvis jeg ikke er trygg på vedkommende. Det kalles selvforsvar. Jeg snakker ikke om andres hemmelige greier, hvis det er det folk vil vite. Det er ikke min jobb.
Men ærlighet er en kinkig greie. Hvis noen kommer og spør om de er fine, skal man svare ærlig da?. Svarer de "Nei, jeg syns du er dritstygg"? Da er vel ikke å være ærlig en god egenskap? Folk blir jo lei seg av det. Men om de sier "Nei, du er sååå fin" - og ikke mener det, juger de da? Detta var kanskje det verste eksempelet merker jeg. Jeg regner med at de aller fleste som ikke synes dette mennesket var noe fint, vil komme med "en hvit en" her. På en annen side er nok antagelig dette mennesket som trenger andres bekreftelser ute etter nettopp det - en bekreftelse på at h*n er fin. Hvis man er sånn passe oppegående vet en kanskje at ikke alle syns alle er like fine. Dette er smak og behag. Folk er forskjellige. Hvis man spør om dette, forventer man ikke at noen skal mene noe annet enn at man er fin.
Det ville vært annerledes hvis dette mennesket jeg nevnte(la oss si det er en jente siden det som oftest er jenter som spør om sånt) hadde spurt om det hun hadde på seg var fint. DA er det vel lov å si at det ikke var det fineste du har sett henne i. Det vil jo være slemt å si noe annet. Folk som jobber på klesbutikk burde nesten vært tilkobla løgndetektor hele tiden. Jeg har flere ganger vært i klesbutikk og spurt om betjeningen sin mening om det jeg har prøvd. Jeg har faktisk, med viten og vilje, tredd på meg klær som jeg med min skjebnesvangre kropp aldri burde vært i nærheten av, for så å spørre denne fjonge dama som svinsa rundt og fløtta på klær sin mening. I prøverommet tvang jeg på meg klesplagg, dytta nedi valker og stappa puppa nedi de flaterende plaggene jeg fant. Gjerne da i glorete farger, tversoverstriper OG med et eller anna smæsjing bilde på. Den en gang søte løva, har plutselig fått ei steinblokk i huet og har det største gliset i manns minne. "Du ble jo kjeeeempefint! Med et skjerf ville jo dette bli helt skikkelig stilig!"(viktig å lese dette med høy-sopran-med-overentusiastisk-undertone). Ja, riktig. Hvis skjerfet plutselig tok form som burka. Snakkes a. Dette bekreftet jo bare min teori om at mange av dissa butikkmenneskene juger så det renner av dem når folk prøver klær - kun for å få solgt dissa fillene. De er jo rett og slett ondskapsfullt å la mennesker gå rundt i klær de ser ut som et middelmådig Picasso-maleri i - en kladd. Ansiktsuttrykket til denne dama ved en ukjent butikk øverst til venstre på Maxi på Hamar var et av de bedre da jeg satte øynene i henne, hånda i sida og sa: "seriøst? Du kan ikke heilt ærlig meine det?". Etter litt stotring får a da pressa ut et "Jo, så klart!". Det var vanskelig å tro, vanskelig å ikke le av speilbildet mitt og en smule irriterende at folk biter på detta stadig vekk.
Folk biter på andres "ærlighet" rett som det er, og jeg har selv et uvisst antall ganger vært offer for deres forsøk på å være ærlig. Det morsomste er jo at svært mange av dem kan gjennomskues - spesielt etter at disse sosiale mediene har overtatt livene våre. Jeg har dessverre brent meg på sånne type mennesker før, og har en brutal skepsis over alle menneskers forklaringer og bastante påstander. Jeg kjenner at jeg skulle ønske at folk kunne være ærlige når jeg for eksempel spør hva de skal i helga, påfulgt av en "kanskje vi skal finne på noe". "Jeg skal ingenting. Blir bare hjemme. Orker ikke folk." Tre timer etterpå legges det ut et heisabilde av smilende, fylleglade folk som skåler med alskens glass på samtlige plasser det er mulig å legge de ut på. Og gjerne følger en sjarmerende statusoppdatering. Da er det nesten så jeg føler jeg må lære dem hvordan de skal juge uten at det stiller dem i dårlig lys, og fristelsen til å skrive noe sarkastisk er nærmest umulig å kjempe i mot. Sjøl om jeg har et brennende behov for å omgås mennesker(ikke så mange av gangen) til tider, er jeg inneforstått med at JEG ikke alltid er en del av andres planer.
Nei.. Jeg mener heilt brutalt ærlig:Det beste er om folk er ærlige, men samtidig lærer seg å bruke de sosiale antennene sine og justerer seg deretter. I tillegg har jeg et inderlig ønske om at dersom folk først skal juge, så får de juge så folk trur dem!
Jeg mener alt jeg skriver - tru det den som vil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar