The big bang...

Tenkte jeg fikk si noen ord om dette. Jeg mener det i mange tilfeller er best å holde kjeft, men likevel..

Fredag 22. juli smalt det. Rett og slett. Regjeringskvartalet fikk seg en real kavring litt før halv fire. Hvem hadde trudd det? Tydeligvis ikke så veldig mange. Det er ikke noe man går og er forberedt på uansett. Jeg satt i stille og fredlige Æbbærsætra da det smalt, og ante ingenting.. merket det ikke overhode..det var ikke dekning på telefon,  hadde ikke radio eller TV. Jeg visste altså ingenting før jeg sjekka Facebook på wap’en da jeg skulle en tur til Kongsvinger. Først tenkte jeg egentlig ikke mye over det før jeg begynte å lese nettaviser, se bilder… Da knøt det seg alldeles. Jeg fikk rett og slett hjertebank og ble urolig. Hørte på nyheter hele veien… en kunne tydelig høre at reporterne ikke var det minste forberedt på å skulle stille denne type spørsmål, og man kunne lukte redsel og frykt gjennom høytalerne.

All ære til Stoltenberg og politi som skulle svare på spørsmål fra reportere. Jeg hadde aldri i verden klart å holde tunga rett i munnen med alle de mer eller mindre usmarte spørsmålene. De spør vel i håp om at noen skal røpe seg om noe foreløpig taushetsbelagte greier, men jeg merka jeg ble irritert på deres vegne. De klarte seg så til de grader bra! Med tanke på at Stoltenberg kjente mange av de som var døde og skadet - og deres pårørende, hadde han en ubeskrivelig ro. Kan ikke forklare den beundringen jeg har ovenfor han.

Tanken slo meg om at det kunne være no slik Al-Quida-greier(om det er slik det skrives merker jeg at jeg er litt usikker på), men jeg valgte å ikke uttrykke meg om noen ting. Det var skummelt. Rett og slett dritskummelt, og jeg kjente på det i hver eneste millimeter av denna digre kroppen. Folk på Facebook hadde allerede begynt å skrive alt mulig rart, og spekulasjonene var ikke snaue. De fleste gikk hardt utover muslimer. ”Dessa innvandrera! Hva var det jeg sa? Send dom hemmatt!”. Som sagt, hadde jeg selv tenkt tanken på at det kunne være noe lignende, men når jeg så folk skrive alt mulig begynte hjula mellom øra og snurre. HVIS det var et terrorangrep fra en eller annen ekstrem muslimsk terrorgruppe, er det så rart at de bomber her i Norge? Jeg hadde svaret: NEI. De har sikkert sine grunner.

Så kom meldingene om skyting på Utøya. Det skytes jo hist og her ellers i året også, men det var jo litt spesielt at det skjedde rett etter smellet i Oslo. Dette var før jeg fikk vite hvor mange som egentlig var blitt beskutt der. Etterhvert ble jeg klar over at AUF-leiren holdt til der, og sa jeg til meg selv: ”Det kan jo like gjerne væra en gæærn FrP’er”. Jeg feier ikke alle FrP’ere under samme kam. Jeg kjenner da noen vettuge av dem også :p Det var vel heller at FrP og Arbeiderpartiet gjerne er uenige om alt mulig.

Hvilke følelser sitter man igjen med når man får sånne nyheter? Jo… Hva faen skjer? Kjenner jeg noen der? Er alle jeg kjenner i Oslo levende og uskadde? Blir det flere bomber? Er det mange av dem? Vil de angripe andre steder i landet? Vil jeg dø? Det er noen av dem.

Fredag kveld tok politiet denne politikledde gjerningsmannen som på en kynisk måte tok livet av så mange uskyldige mennesker. Det viste seg å være den samme mannen som hadde stått bak bombinga i Oslo. Faren min fortalte dette da han kom på sætra lørdag formiddag. Da han fortalte at gjerningsmannen var etnisk norsk ble jeg nesten lettet. Høres grusomt ut kanskje, men det ble jeg. Jeg var glad på alle uskyldige innvandrere og muslimer sine vegne. Jeg kan ikke forestille meg sirkuset det hadde blitt dersom det hadde vært en av dem.

Det er nå onsdag uka etter… og hvordan har det vært? Jeg syns det har vært helt jævlig. Jeg har grini, både utenpå og inni meg. Jeg har diskutert så tårene har spruta med noen som har kommet med litt vel enkle løsninger og konklusjoner. Jeg har hatt så vondt, at jeg har vært bekymra for om det er noe fysisk feil med meg. Jeg har lest altfor mye nyheter, skildringer… Jeg har vært en av ofrene på Utøya.. men det var i en drøm. Det var heilt forferdelig. Jeg var drivvåt av tårer og svette, og hadde en puls nærmere maks. Det var vanskelig å sove igjen etter det.. Og da kan jeg ikke tenke meg hvordan de som faktisk var der hadde det. Jeg kjente ingen som var på Utøya.. så vidt jeg vet. Men jeg kjenner noen som kjenner noen. Det er det sikkert mange som gjør. Men jeg kjenner likevel en sånn inderlig smerte.

Uansett hvor ille dette er for alle mer eller mindre berørte, kjenner jeg at jeg trenger pause. Det lar seg ikke gjøra antagelig, og det vil jo ALDRI bli glemt. Men det er så mye av det. Det føles utrygt fremdeles fordi man hele tiden får bilder, blir minnet på det. Det gjør meg engstelig. Det er urettferdig at jeg sier dette. Noen kan faktisk ikke velge å ta pause fra det – og det gjør meg ufattelig vondt.

Facebook er ikke noe godt sted å oppholde seg(så sant man ikke kun fører private samtaler med noen). Noen som lager gruppe til minne om den og den før man i det heletatt har fått bekreftet at vedkommende var en av de omkommende, Det Norske Flagg på alle mulige profilbilder slik at det så ut som rene folkefesten, nydannede grupper om strengere fengselsstraff i Norge, grupper som mener at begravelsene til ofrene skal skje på Statens ”regning”. Jeg fikk huden full fordi jeg mente at det ville være som om Det norske Vegvesen skulle betale for alle de som omkom i trafikken. Tanken bak var at det ikke er Staten som har skylda eller ansvaret for det skjedde i Oslo og på Utøya, og at det uansett ville vært ei fattig trøst for de berørte. Mennesket i diskusjonen mente at det var en ”hverdagstragedie”. Jeg hisset meg selvfølgelig opp over uttrykket vedkommende brukte. Ingen skal komme å fortelle meg at å miste noen man er så glad i er en "hverdagstragedie" – trafikk eller pistol. Jeg kan skjønne at dette blir ekstra heavy fordi det var så mange det rammet i Oslo og på Utøya og den biten der. Og fredag 22. juli gjør vondere for meg som utenforstående enn om noen jeg ikke aner hvem er, mister livet i trafikkulykke i Nord-Troms. Ikke at deres liv er mindre verdt enn noen annens.

Folk mener så mye. Det gjør jeg også, som dere skjønner, men folk mener så mye om hva folk skal mene. Jeg er skyldig i det sjøl. Jeg sier ikke at denne gjerningsmannens meninger bør aksepteres, men det er tross alt hans meninger. Rent generelt mener jeg at man bør respektere at andre mener andre ting enn en selv. Hvis jeg hadde skrevet dette på Facebook ville det antagelig lyse rødt hos noen av ”vennene” mine der. Og jeg kan forstå det. Hvertfall ettersom jeg sier det nå. Hadde jeg sagt det for ei uke siden, hadde jeg antagelig fått 13 ”liker”.

Jeg savner vanlige statusoppdateringer der folk er glade, mennesker som har opplevd positive gode ting. Jeg fikk tårer i øynene da noen skrev at de hadde hatt det fantastisk på Hunderfossen med folk de satte pris på. Jeg føler ikke jeg kan skrive en positiv status, sjøl om jeg alltid gjør mitt beste for at det skal være en positiv vri på det. Jeg savner nesten(bare nesten) alle klagene på været og ett eller annet sted folk har vondt. Jeg savner avisoverskrifter med elger i hagen, med kjendisskilsmisser og hvor i landet det kommer til å bli fint vær. Jeg savner politikernes jag om valgstemmer. Jeg savner å kunne snakke med mennesker om hva som skjedde på Grey’s(sjøl om jeg ikke har TV og ikke ser på Grey’s). Jeg savner å våkne til hverdagsbekymringene. Jeg savner hverdagen. Jeg føler meg grusom.

Men til slutt… Igjen.. All ære til Stoltenberg.. til redningsmannskap… politi.. til samholdet i Norge. Tankene mine er hos ofre og pårørende. Det gjør meg så vondt.