Nytt år.. nye muligheter.. blablablabla...

Siden jeg starta på Medi3 har jeg gått ned 24, 5 kilo.. og gått opp igjen noen av dem igjen... Ting gikk så utrolig på skinner helt fram til juletider i fjor.. da stoppa alt opp. Rett og slett. Egentlig så stoppa JEG opp. Det kjentes ut som jeg slutta å virke – bortsett fra hodepinen. Den var der konstant – hver jævla dag i over to måneder. Røyk på ei 50 % sjukemelding for å roe ned litt. Det ble litt mye med jobb og eksamen og alt sånn. Jeg opplevde egentlig at det var meir slitsomt å væra halvt sjukemeldt enn å jobbe fullt. Jeg følte jeg måtte fikse alt de dagene jeg var på jobb, og jobba vel omtrent vettet av meg de to dagene i uka jeg var på jobb. Hele tida forsikra jeg meg om at vikarer omtrent hadde manus for undervisningen jeg var borte fra. Kontrollfrik? Mmnjeeijjaa….

Jeg har ikke gått ned et gram fra ca. november 2010. Motivasjonen har også vært type fraværende fra da… hvordan oppdriver man motivasjon? Det finnes så mange piller, men finnes det noen for det? Nei. Noen bruker amfetamin for å holde seg aktiv, men merker at det ikke er noe alternativ for meg. Det er heller ikke motiverende at folk hele tida spør hvordan det går med ”slankinga”… Noen ganger blir jeg rett og slett uvel når de spør…

Medi 3 var superfornøyde med innsatsen min uansett om jeg hadde det litt tøft rundt de tider, og ønsket at jeg skulle stille til intervju i avisa. Det ska gå an å lesa artikkelen ca her.

Jeg fikk masse tilbakemeldinger om at jeg var SÅ flink og at alle var så mektig imponerte over hva jeg hadde prestert. Jeg er jo stolt av det jeg klarte, men jeg var, ved det tidspunktet artikkelen kom ut, ganske på randen. Jeg fant ikke motivasjon.. mat var dritt, og treninga begynte å bli kjedelig. Alle skal ha nedturer i slankingen sies det. ”Det er jo bare et tilbakefall! Stå på!” Bare ett tilbakefall?? hadde det bare vært det første tilbakefallet mitt så hadde det vært greit. Men dette er langt fra det første.. jeg har hatt MÆTT i tilbakefall.. og det er det som har dratt meg så til de grader ned i møkka også..

Møkk er som lim.. seig guffe som det er uforskammet vanskelig å dra beina opp fra… og har du først fått det eine beinet opp, så må du til slutt sette det ned i møkka igjen for å komma deg framover, og da sitter du like fordømt fast igjen… men det går da på en måte framover.. bare i sirup-fart.. og det ha man ofte ikke tid til.. ikke jeg hvertfall..

Tenker vi spoler litt fram i tid jeg nå.. kanskje tar jeg noa dukk i fortida etter hvert… men en skal ikke dvele ved den har jeg hørt noen si..

Nå har jeg ferie… den går mot slutten, men har igjen ett par uker til. Ny førsteklasse til høsten… siste året med studier(hvertfall for nå)… blir litt som siste blogginnlegg merker jeg.. deja vu liksom.. bare at nå skal jeg prøve å holde liv i bloggen… ble rett og slett inspirert av en venn til å fyre opp igjen ”grillen”. Denne vennen har egentlig bare vært en bekjent inntil et par dager siden. Og likevel kaller jeg han en venn. Noen ganger blir det bare slik.

Så.. Tattah!