Det er vel ingenting som sårer verre enn vonde, misfornøyde blikk, ord og et kroppsspråk som skriker ”jeg liker deg ikke, du er ekkel”. Jeg har både hørt og sett mange av dem i løpet av mitt liv – og noen har vært dirkete rettet mot meg. Noen har svidd – nærmest etsa meg fra innsida og ut, mens andre har prella av meg som regn på en paraply. Men jeg skal ha en ting: Jeg har aldri godtatt at noen har sagt eller gjort meg noe. Sjøl om handlinger fra andre i mange tilfeller kanskje har såra meg veldig. Jeg har stort sett biti i fra meg. Jeg har slengt noen saftige gloser tilbake og jeg har brukt alle fordelene med å være sterk og ha en stor kropp. Jeg har vært mye sint, for å si det sånn. Jeg har aldri tenkt at disse som har mobbet og erta er noe bedre enn meg – og det har jeg heller ikke vært noe redd for å si til dem.
Tenkte si litt om hvordan greia har vært.. Det er ikke meningen å få masse sympati eller ”stakkars deg”-tanker. Jeg mener ikke at min historie er så spesielt unik, og at jeg er den eneste i hele verden som har opplevd slikt. Jeg veit at mange har opplevd lignende, om ikke verre ting. Jeg forteller ikke detaljer, og har heller ikke tenkt å nevne navn sjølsagt.. men er det noen som leser dette som veit at de har sagt eller gjort meg noe, så håper jeg dere har et middelmådig liv ett eller annet sted. Det er mange av dere jeg ikke kommer til å like trynene på noen gang. Synd, men sant.
Barnehagen var ikke noe problem. Jeg var kladd da også, men der var det så små forhold at alt gikk greit. Det var stort sett bare naboer. Barnehagebarn er ofte ikke kommet så langt at de tenker over hvordan andre barn ser ut. Det var ei fin tid!
Barneskolen var ikke alltid like morsom når jeg var den pluggen jeg var – selv på lille Brandval der alle kjente alle og halve skolen antagelig var i noe form for slekt. Det ble ord slengt hist og her, fra medelever og eldre elever stort sett. Dette med at alle kjente alle hadde helt klart sine fordeler også. Noen turte vel ikke si noe av den grunn. En annen fordel jeg hadde, var at broren min gikk der. I hvert fall de fire første åra. Han kunne være god å ha når tankeløse barn slang ut av seg det ene og det andre. Det var stort sett de samme som hadde det kjempeartig med å slenge dritt. Jeg merker at jeg ikke er kjempepositiv til disse menneskene den dag i dag, sjøl om jeg har vært nødt til å forholde meg til dem på ulikt vis opp igjennom åra. Jeg tror vel egentlig aldri jeg har lagt helt skjul på det heller, og det har jeg ikke tenkt å si unnskyld for noen sinne. Til tross for dette hadde jeg det mye bra, og jeg hadde mange i klassa mi som den dag i dag betyr mye for meg – sjøl om jeg ikke ser dem så ofte. Brandval er et sted der det var godt å være. Man kan si så mangt om stedet, men det er fremdeles hjemstedet mitt og jeg setter utrolig pris på minner og mennesker derfra.
Ungdomsskoletida var ei utfordrende tid, men i aller høyeste grad svært positiv på mange måter også. Tenårene er vel for de fleste utfordrende på noe vis. Broren min gikk på en annen ungdomsskole, og jeg hadde ikke den tryggheten ved å ha han i nærheten lenger. Det var mange nye mennesker. Det kunne virke som om mange av Kongsvinger-elevene følte seg trua av at ”bøndene fra Brandval kom til by’n”. Det var jo stort sett det det gikk i. ”Jævla bonde”. Uansett hvor mye man prøvde å forklare dem hva som måtte til for å være bonde, så klarte de altså ikke å absorbere de fakta om at en bonde gjerne hadde gård, traktor, fjøs eller låve, kanskje noen form for dyr og litt jorder de kunne pusle på. Men alle fra Brandval var egentlig stempla ”BONDE”, med noen av Vinger-elevenes egne skrudde definisjon på hva en bonde var for noe. Dialekta var vel også noe vi fikk høre noe om, men enkelte ville aldri innse at den dialekta vi hadde, egentlig var samme dialekta som var på Vinger en gang i tida. Problemet er vel at de ved et tidspunkt skulle være så mye finere – eller virke så mye finere antar jeg. Nå feier jeg ikke alle fra Kongsvinger under samma kam, for det er utrolig mange gode mennesker fra Kongsvinger også! Men det var liksom bare forsmaken…
Bonde, prata bredt, feit. Heldigvis hadde jeg ikke rødt hår, briller og regulering i tillegg – og jeg hadde heller ingen faglige vansker(bortsett fra at jeg har vanskeligheter med å skjønne logikk i matematikk til tider). Jeg hadde venner. Jeg har ikke noe i mot rødt hår, regulering, briller og faglig svake mennesker altså.. for all del.. Jeg opplevde at folk sa stygge ting, at de så på meg, pekte på meg og lo, at noen mer eller mindre tilfeldig skumpa borti meg da de gikk forbi. Når jeg var helt ny gjorde jeg vel ikke stort med det. Det var skummelt og utrygt, og de voksne menneskene på skolen hadde jeg ingen tillit enda. Men det gikk vel til et visst punkt. Når noen sa stygge ting, sa jeg gjerne enda styggere ting tilbake. Når noen så på meg, fikk de ”hvis-du-ikke-slutter-å-se-på-meg-så-skal-jeg-setta-meg-på-det-stygge-trynet-ditt-og-gnu-det-nedi-asfalten-blikket”(stygt tenkt, men når det er nok – så er det nok). Det samme gjaldt vel egentlig da de pekte og lo. Og da noen mer eller mindre skumpa borti meg – tok jeg fart og skumpa til dem jeg også.. gjerne med litt mer kraft - det blir gjerne det når man sparker fra og dytter. Noen ble så klart sinte og slik, men jeg hadde jo tross alt bare ”snubla”.
Jeg opparbeidet meg egentlig respekt fra mange av dissa tølpene som antagelig ikke hadde bedre å finna på, og som i mangel på selvinnsikt absolutt måtte hakke på noen annen de trodde de skulle få hakke på i evig tid. Jeg har ikke skjønt hva som er så kult med det heller. Det var en god og mektig følelse når de bøyde hodene sine og lovet meg at de aldri skulle gjøre det igjen. Jeg har aldri gjort dem noe verre enn det de gjorde mot meg. Det jeg gjorde, gjorde jeg bare i sinne. Det er vel det som er forskjellen. Den dag i dag, er det mange av dissa som dengang sa og gjorde ting, som smiler og hilser på meg da de ser meg. Får gjerne en klapp på skuldra, og noen gir meg også en klem. Det er mange jeg egentlig har ”tilgitt” også, men det har de måttet gjort seg fortjent til sjøl. Og jeg tror de merker at de er tilgitt – evt. ikke tilgitt. Jeg er ”venn” med noen av disse på Facebook, og merkelig nok er det i de fleste tilfeller de som har spurt meg om jeg ville være vennen deres. Noen vet jeg ikke engang hvorfor jeg er venn med – for de fortjener det absolutt ikke.
Jeg prata jo hjemme om at den og den hadde vært slem da jeg kom hjem fra skolen. Vi brukte ganske mye tid på dette. Foreldrene mine(og broren min) har hele tiden vist interesse for hvordan jeg har hatt det. Mamma fortalte meg en gang... ”Hvis noen er slemme med deg, sier du de skal stoppe. Stopper de ikke, finner du en voksen. Hvis ikke det hjelper, slår du – og da skal du slå HARDT!”. Konkret og grei moralpreken som har ligget og lyst i bakhodet opp igjennom åra.
Øvrebyen var et sånn klyse-mekka at jeg nærmest blir uvel av tanken. Alle skulle se slik og slik ut, ha de klærne, den hårfarge, den sveisen.. ja.. de sa det aldri, men man kjente det på seg. Jeg følte meg rett og slett som en outsider – og jeg ga egentlig mektig faen. De titta rart på meg, og jeg titta enda rarere på dem. Den grønne lua(for de som husker den) var rett og slett et opprør mot at alt sku væra så jævla fint. Antagelig var det bare utapå. Jeg opplevde at noen av dem faktisk måtte smile når jeg imiterte hvor ille det antagelig var for dem at det var tomt for en eller anna Jean Paul-jakke i deres størrelse. Jeg aner ikke hva folk mente om meg på den tida, og det bryr jeg meg egentlig fælt lite om. Sa de noe, fikk de finger’n. Punktum.
Jeg irriterte meg grenseløst over at jeg ikke kunne gå ut noe sted(spesielt på Kongsvinger) uten at folk sa ett eller anna om at jeg var stor. Nå har ikke jeg vært ute på Vinger på mange år, men før jeg flytta derfra var det veldig ofte slik. Mulig ute-klientellet er forbedret nå. Eventuelt har kanskje noen blitt litt mer voksne mellom øra. Jeg innbiller meg at noen fremdeles er like mugne mellom øra. Det beste er når noen skal gjøre meg en tjeneste å fortelle meg at jeg er tjukk. Å spille overraska da, er vel noe av det morsomste jeg gjør. Hvor teite går det an å bli egentlig? Teite kommentarer som ”Hvor lenge har du igjen nå da? Det er nok fælt for deg i denna varmen. Skal vel bli godt å få ut ungen nå” av utvitende mennesker. Dette har jeg nevnt tidligere i bloggen, og det er også noe jeg rister på huet av. Blikk. Granskende blikk fra hæla og opp, og ned igjen - gjerne flere ganger - i tro om at jeg ikke merker det. Det er middelaldrende kjærringer som er verst. De blir litt spake når de møter de heller kalde øya mine(evt. blinker de rødt av og til) når de driver med kroppsscanninga si. Jeg slipper ikke øya før de viker unna sjøl. I've got the power! Slik kjennes det hvertfall...
Men jeg syns jeg har klart meg bra, til tross for den viten om at folk kan være så intenst motbydelige mot andre mennesker. Egentlig har jeg viet altfor mye oppmerksomhet og tid mot mennesker som er teite. Jeg burde i aller høyeste grad skrevet mye mer om folk som jeg er så glad i. Jeg er glad i folk som kanskje ikke kjenner meg så godt også. De er bare gode. Tvers igjennom. Det oser godhet av enkelte mennesker. De har aldri gjort meg noe. Jeg har hatt det utrolig mye moro i løpet av mitt snart 29 år lange liv. Jeg har blitt glad i så mange mennesker som har vist meg at de setter pris på meg. Følelsen av at noen ønsker å bli bedre kjent med meg for den jeg er, er ubeskrivelig. Heldigvis er det så mye flere gode mennesker enn teite. Jeg har selvfølgelig kjent på alle ord og blikk, men det har ikke stoppet meg fra å komme meg videre i livet – for det er så utrolig mange mennesker som har løftet meg opp. Familie, venner, bekjente. Dere, sammen med min egen personlighet og stahet, har gjort meg til den jeg er i dag.
Takk skal dere faen meg ha!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar