Denne helga har turen gått til Brandval. Det gjør godt i sjela å væra "hjemme". Jeg har et hjem i utenom Brandval også, og jeg trives der, men det er en helt spesiell fredfull følelse å komme til barndomshjemmet mitt. Det har vært trygt og godt å vokse opp på Fururundtom(ja.. det er det det heter hos mitt faderlige opphav... og JA, det er furuer rundt om). Eneste vi har måttet passe oss for er en og annen bil som kanskje "glømte fartsgrensa", djupe høl i skogen og kjøttetende elg...
Vi hadde naturen som lekeplass - og vi benyttet oss mye av den. Mobil hadde vi ikke da vi var små(hadde vi hatt det, kunne vi bare glemt mobildekning siden det bare var de privilgerte som hadde denslags da jeg var mindre), så vi måtte kunne klokka - rett og slett. Nabogutten var 7 år eldre enn meg, men var med oss på ymse lek og bygde barhytter i skogen. Vi hadde hyttetun med hovedhus, uthus, plen og krakk. Det var kongeriket vårt. Selv om det bare var 30 meter unna huset, var det midt i skogen. Jeg syns jeg kjenner eimen av denne stoltheten enda, og jeg husker godt alt det morsomme vi fant på.
Jeg var den naturlige prøvekanin for alle fellene broren min og naboen min gjorde. De gravde høl og la kvister og greier over og unge, dumdristige meg gikk selvfølgelig å henta AKKURAT den kvisten de sto og pekte på og iherdig mente vi ikke kunne klare oss uten til hytta. Vi kjørte akebrett nedover alle mulige skråninger, selv om vi ikke hadde peiling på hva som befant seg foran oss - ihvertfall visste ikke JEG det da de mente det måtte være fint å ake nedover akkurat DER. Jeg var selvfølgelig entusiastisk som få, og kasta meg utfor i det blå akebrettet mitt. Jeg syns jeg kjenner følelsen jeg hadde da jeg plutselig stupte ned i et digert høl som snøen hadde vært så elskverdig å gjømme. Jeg var ganske naiv på den tida der merker jeg. Enten det, ellers hadde jeg utspekulerte lekekamerater.
Men ja.. Fururundtom har som sagt vært et godt sted å vokse opp på. Vi hadde faktisk egen barnehage her på Nesskogen(ja, det heter det også, men det er et ganske mye større område). Barnehagen lå ca 30 meter nedenfor huset vi bodde - bare en plen som skilte eiendommene, så det var jo heilt ypperlig hvis vi ikke hadde lyst til å leke med lekene i barnehagen. Det var også heilt greit å si "Nei. Vil ikke! Jeg går hjem!". Ble hundene urolige, kunne vi gå og trøste dem også.
Det er gode minner herfra.. Jeg har jo flytta på meg etter jeg ble voksen, men jeg er fortsatt "heme" da jeg er hos pappa. Jeg har faktisk to hjem. Det er slettes ikke så mange som har det. Det finnes faktisk folk som ikke har ett engang. Jeg regner med at de også har et opprinnelig hjemsted, men det er de mennesker som faktisk ikke ville reise tilbake dit selv om de fikk betalt for det. Det gjør meg vondt... Jeg skulle virkelig ønske at ALLE hadde slike minner fra barndommen som jeg har vært så heldig å få, som har et hjem de kan komme tilbake til uansett hvor i landet og verden de befinner seg.. et sted der menneskene rundt deg er glad i deg og bryr seg om deg uansett... Et sted man hører hjemme...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar